Las Tres Musketeras. Og d`artagnJanne.

Jentetur til Spania, mai 2015. 

Et medlem. Et forhenværende. En hangaround. En gjesteopptreden. Det holder til referat.

Turid, Sidsel og Marit som Athosa, Porthosa og Aramisa - en hel uke. Liv Janne som det friske pust d'artagnJanne en halv uke.

Siden ingen av oss er særlig interessert i å leke butikk startet vi rett på sort løype. 14 mil, og Strava sa 4300 høydemeter. La Nucia, Polop, Callosa, Tarbena, Coll de Rates, Parcent, Pego, Adsubia, La Carroja, Magarida, Beniaia, Tollos, Facheca, Famorca, Castell de Castells, over tordenfjellet til Tarbena og Bolulla, og så bånn driden ned og opp til Callosa før det igjen ble ned og opp til Polop og La Nucia. Ingen vits i å starte forsiktig for å bygge opp kroppen. Vi lunchet ikke før i Margarida, og sånn i etterkant var det kanskje en smule lenge å drøye det. Smart (not) å starte på full mage fra Margarida til Beniaia med stigning på 16 - 17%. Hvis du tror bakken opp til tordenfjellet er tung, med 12%, glem det. Men solen skinte, og vi om kapp med den.

Sidsel, Marit, Turid ether lunch i Margarida.

Nedover mot Castell de Castells ble vi forbisyklet av Biking Doc's. De suste forbi, flirte litt av oss husmødre på tur. Traff dem igjen på kafeen nede i dalen, de skulle samme vei som oss tilbake. Tøffe i trynet vinket de til oss og ønsket oss med et lite blunk god tur. Vi startet litt bak dem, med vårt hemmelige våpen. Sidsel. En for alle, alle for en. Fru Rasmussen er ikke god å ha med å gjøre når hun får los. Dama satte inn reservekreftene og spant opp 12%-bakken, bare for å sykle forbi Biking Doc's som ble   h e l t   satt ut. "Eh, you must be a former professional biker" var det eneste de stønne. Sykt deilig. Sykt sykt deilig. Sykt sykt sykt deilig! En for alle, alle for en. Seieren smakte like godt for resten av oss.

Mandelheia. Mellom Guadalest og Confrides. 

Andre dag kjente vi jo at vi hadde brukt kroppene, så da ble det en noe mindre ambisiøs en, om 3.000 høydemetre kan kalles lite ambisiøst. Først bakveien opp til Guadalest, så over Mandelheia til Confrides hvor vi møtte noen kjekke Tromsøværinger. Etter litt væskepåfyll sleit vi oss opp Ørkendalen og ned mot Benasau hvor vi skrådde av mot lunch i Alcoleja og så nok en monsterbakke opp til Port de Tudons. Hot, hot, hot. Etter litt uttøying av ryggene på toppen nøt vi nedkjøringen til Sella som var like het og spektakulær som alle andre år.

Fantastiske fjellsider med hylle på hylle lødd opp for å samle vann og dyrke oliven. De var ivrige, maurerne. Da vi stanset for å riste løs krampe fra håndleddene holdt jeg sykkelen fast med låret - og fikk brennmerke. Skummelt hvor varmt det blir, så da måtte jeg ofre noen av mine dyrebare og solvarme vanndråper til å kjøle klosser og bremsering. 

Uttøying.

Ødemarkdalen til Finestrat var helst bare vond. Slitne da. Svette, varme, brente, trette. Innom apoteket for å kjøpe sinksalve. Jeg hadde øvdt meg på hva sinksalve heter på spansk, og regnet med at akkurat det kjøpet skulle gå smertefritt. Man har da GoogleTranslate-appen. Med skrekkopplevelsen fra apoteket i Vence pre app friskt i minnet var jeg nå klar på hva jeg skulle si. Den gangen i Vence vil jeg helst glemme. Kan du tenke deg noe mer pinlig enn å komme tøff-i-trynet og med selvtilliten på topp og tro at man er en reser i fransk for bare å få jernteppe når man skal kjøpe smertestillende mot menssmerter? I møte med arrogant fransk apoteker? Kjenne panikken komme krypende og tenke nå må jeg bruke kroppsspråk, bare at alt blir feil, svetten perler på overleppen og magen trekker seg sammen i krampe? Tenke at jeg må da for søren få fram at jeg har vondt i magen, og så prestere å blande engelsk og fransk og si "J'ai pain dans l'estomac" med krystallklar fransk uttale? For så å få utlevert en pakke med angrepiller? Den episoden skulle jeg slett ikke ha noen gjentakelse på, så jeg sa klart og tydelig "ungüento de zink, por favor". Apotekerdamen kikket først undrende, så medfølende på meg. Tror hun raskt resonnerte seg fram til at jeg ikke hadde noen bleiebarn, så da var det bare ett alternativ. Damen responderte på spansk, jeg sto som et spørsmålstegn, men jeg fikk det jeg trengte. Og det funket. 

Siste stigning opp mot Coll de Rates, fra Parcent. 

Bedre på alle måter satte Sidsel og jeg segl dag tre. Turid tok en restituerende løpetur i fjellene, vi andre to opp til Tarbena, over Tordenfjellet og ned til Castell de Castells. Selv om det blåste friskt fra øst gjøv vi løs retning Parcent gjennom Nedre Ørkendal. Fantastisk unnabakke. Et lite stykke før Benigembla ble vi forbikjørt av en snerten, sprek, tåspisssyklende og velduftende spanjol som blonket til oss og la seg foran. To trøtte tutter fikk los, vi hang oss på hjul, nøt utsikten og duften og glemte alt som minnet om smerte. Skal ikke se bort fra at det var Aramis han hadde dusjet seg med.

Opp bakken mot Coll de Rates ble han for sterk, selv for Sidsel. Vi ble forbikjørt av en med Katsjusja-drakt, som vi lekte var Kristoff. Han psyket oss ut da vi så at han kjørte på storeklinga. Vel oppe på kafeen slurpet vi i oss løksuppe, pratet litt med Tromsøgutta, før vi suste tilbake til heimen og en avkjølende dukkert i bassenget. 24 grader i vannet. Helt ok, liksom.

Liv Janne opp CV70 på det eneste partiet som ikke var 12%.

Dag fire. Verste dag til nå. Jeg er egentlig ganske gåen, men vil ikke si det til de andre. Orker ikke tanken på transportetappen til Callosa, så jeg foreslår at vi hiver oss direkte på CV70 opp til Guadalest. Turid var helt med, de andre helt tause. Men ingen protester. Vi snakker nærmere 30 grader. Vindstille. Bakken opp tok nærmere halvannen time. Stigningen var umenneskelig. Ingen av oss hadde syklet den opp før, bare sust nedover. Vi snakker 12%   l a n g e   strekk om gangen. Og så var det mitt forslag! Jeg skal   a l d r i   klage på de søte 6%-bakkene opp til Callosa. 

Når Sidsel står og Marit går, da er det bratt. Spansk jungelord.  D'artagnJanne, med spreke bein, klarte seg irriterende bra. Verken hun eller Sidsel måtte av, mens Turid og jeg bet i det sure eplet. Vondt. Bare vondt. Men vel oppe kom smilet igjen, og vi var ikke til å stoppe da vi i Confrides fikk øye på   d e n   fullblodsraseren med verdens fineste fi:zik styretape. Vi svermet rundt den, enset ikke gutta som prøvde å få kontakt. 

Det ser ut til at hele drakter i tynt stoff, varmt-vær-varianten av one-piece, med korte bukser og ditto ermer er siste skrik der nede i varmen. En ting er hvis antrekket er i sort. En ganske annet hvis det er i lys lyseblått og han som har det på seg er en lang tynn ting fra Nederland med mye hår på kroppen. Lettere sjokkert av hva som passerte oss der mellom mandeltrærne mistet tre av oss fatningen mens Sidsel holdt roen og tok hjulet. Med blikket festet på kranken til han foran, for på rumpa gikk det ikke an å se. Kunne jo telle både det ene og det andre. Takk-o-pris for mørke solbriller. 

Turen gikk videre nedover CV70 forbi Benasau og så via Gorga og Castell de Castells før vi tok Tordenfjellet med sine 12%-kneiker tilbake. Barnesykkelritt. 

Blomsterpikene på Tordenfjellet. 

Fjelltur.

Utsikt fra Cim Puig Campana, 1408 m.o.h. Mot Benidorm. 

Frokost femte dag. Sliten nå. Kjenner at jeg vil spy ved synet av sykkelen og forstår at her må det tenkes alternativt. Løping? Fjelltur? Svømming? Orker ikke tanken på å ligge strekk ut ved bassenget en hel dag, og valget faller for Turid og Liv Janne på løpetur til Finestrat over Coll de Pouet på 883 m.o.h. Sidsel og jeg satte oss fore å gå til toppen Cim Puig Campana. Lite ante vi at denne lå på hele 1408 m.o.h., men det var ikke i våre tanker å snu selv om vi kanskje gamblet med mat og drikke. Det ble akkurat nok, selv om vi fantaserte om Cola, chips og appelsiner på nedturen. Litt skummelt på nordsiden opp og ned med en del løsgrus. Til neste gang skal jeg ha noe bedre enn blankslitte joggesko. Utsikten var formidabel - vi så til Sella og dalstroka ovenfor, til Alicante, Benidorm og til Calpe. Greit å variere litt. Kan det bli for mye sykling? Fordelen med å gå er at man kan gå så sakte man vil. Opp bakkene i går hadde vi ramla om vi hadde sykla saktere. Sidsel pådrar seg et gnagsår som i løpet av kvelden vokser til størrelse med en aprikos, men neiggu om hun klaget, neiggu om hun ville snu. Vi måtte jo gå til toppen da vi først var i gang. 

Siste dag for denne gang. De andre må tre på meg sykkelen, men jeg må trø selv. Vi tar desserten. Opp til Tarbena, over Tordenfjellet til Castell de Castells, suser nedover til Parcent, trør som galne opp til Coll de Rates, knekker av latter når vi møter en sortkledd MC-macho-type som brummer nedover lia med "It´s raining men, hallelujah" på full guffe, luncher på Casa Pinet (Kommunisten) i Parcent før det bærer heim til pakking og tidlig i seng fordi vekkerklokken står på ti over tre neste morgen.

Coll de Rates. Sidsel, Turid, Marit, Liv Janne. Turid sin Ridley. 

En klassisk jentetur. Tidlig i seng, på veien klokka ni, ute i 7 - 10 timer, og selvfølgelig ble det tid til shopping. På sykkelbutikk, må vite. Skal vi tro på Sidsel sin Strava har vi tilbakelagt jaffal 12.000 høydemetre. Ikke alle av dem var like kjekke. Men det var kjekt å komme til toppen. Selv om Sidsel var først oppe 90% av bakkene, fikk vi noen små seire vi andre og. De gjorde godt. Takk for turen, jenter. En for alle. Alle for en.

Hilsen Marit

Håndspåleggig. Noen ganger er det helt all right.

Søndag 26. april 2015. 

Skulle egentlig vært Fladepedaltur i går, men det regnet så mye at vi kansellerte. Hallo, begynner å dra på åra eller? Skummel tendens i retning godværssyklister. Erstatningen ble Høletur på søndagen, og siden 80% av rytterne har en relasjon til klubben kvalifiserer det for referat. 

Leiv, Pål, Øystein, Tore Truls

Men eh... Høleturen ble Jærtur. Vi navigerte etter åpningene på himmelen, og unnslapp regnet bortsett fra fire dråper i Kåsenveien. Da måtte vi søke ly mellom mekanisk verksted og siloballer. Men var ikke meg som pinglet ut, den skal jeg ha!

Jeg hadde egentlig gledet meg til turen, men da jeg så hvem som stilte opp sank selvtilliten ned i skoa. Ikke hvemsomhelst disse gutta her. Sykt spreke, sykt sterke og way above my level. Nervøsiteten tok grep allerede i Hinnasvingene, og taktikken ble å ikke si et ord. Spare på kreftene. Det holdt nesten. Fokus på hjulet foran, finne rytmen, konsentrasjon. Fikk ikke med meg så mye mer enn hjul, romper, rygger og stripene i kjørebanen, men det foresvever meg at vi var innom Smeaheia, Skjæveland, Øksnevad, Klepp stasjon, Anda, Laland, Tu, Tjøtta, Vik, Orre, Nordsjøveien, Solaveien, Gamle Tjeltavei, Hellestø, Solastranden og så kom vi oss heim på et vis. Den siste halvtimen var jeg mest opptatt av å ikke spy. 

Offisielt var det bare jeg som ble sliten. Jaffal ikke Pål. 

Normalt er jeg meget kresen på hvem som får ta meg på rompa, men i dag var det helt all right. Leiv og Øystein, tusen hjertelig takk for skue-hjelpen. Det begynte i Roslandsvegen. TT lå foran og dro, jeg glapp. Så kom hjelpen; en hånd på hver side. Stødig skuing med klart mål om å skue meg til førsteposisjon. Vi snakker drømmeposisjon. Så klarte jeg å bomgire! Går det an. Den sjansen. Once in a lifetime. Så kødder jeg det til. 

Uten de sterke hendene hadde jeg parkert på Orre. Noen ganger er klåing helt all right. 

Takk for turen. This may sound stupid, men jeg er klar en annen gang og. Må bare hvile litt først. Og snakke. 

Marit

Magadrag i møkkaland. Fladepedal, 18. april 2015.

Det begynte med vinden i ryggen. Transportetappen fra Aker til Sandnes gikk som en lek. Litt irriterende å ramle av allerede i Austråttbakken, men gjengen ventet. På de smale sykkelstiene til Ålgård klarte jeg å holde meg foran, men det var dog alt. Etter å ha rundet Ålgård, på Timevegen vestover mot Bryne datt jeg skikkelig bakpå. Men aldri så galt... for da vi suste forbi FV213, den som kommer fra Fjermestad å di, fikk vi følge av en kjekk kar på offroad. Han hang på, og jeg slapp å være lanterne rouge. Vi klarte oss greit baki der, han nye typen var til og med gentleman nok til å dra de siste metrene opp mot Lye. Dessverre skulle han mot Kverneland der vi dro vestover mot havet.

Yngvar vet å si de rette tingene. I dag strålte han "Åh Marit, jeg er SÅ glad hver gang du er med på tur. Jeg mener det, jeg er SÅ VANVITTIG glad når du er med. Kan ikke få sagt det nok hvor SUPERGLAD jeg er for at du er med!" Nesten så jeg var på grensen til å bli sjarmert der ute på Jæderen, bare for å få i trynet "...for da vet jeg at jeg ALDRI blir den som må gi meg først!" Love you too. Not.

Frank, Pål, Sonja, Yngvar, Marit. Essoen på Bryne.

Kongen (Pål) klarer seg irriterende bra. Han må ha ramlet i trylledrikk-gryta opptil flere ganger i sitt liv. Han bare kjører, liksom. Vel er han en vingleminister, vel tar han ikke bare en smule lett på trafikkreglene, vel er han drøyt kreativ i hvilken kjørebane han ligger i, men du all verden for en styrke i den mannen. Faktisk ganske irriterende, selv om jeg mest er imponert. Frank, Frolands store sønn, stilte utenfor konkurranse. Vi snakker strikkmotor som ikke trengte å trekkes opp en eneste gang. Yngvar imponerte stort med å ligge foran og dra der ute mellom Erga og Orre et sted, vi snakker et strekk på nærmere 100 meter. Bra jobba! Og så Sonja da, hun hang på gutta som en klegg, men heldigvis tok det slutt da vi rundet Ragarvika på Reve. Sykt imponerende, Sonja! Heldigvis for meg var det krefter igjen, og jeg var tredjemann opp til krysset ved Borevegen, og tredjemann opp til Malmheim. Det er glede i de små seire, men aller størst glede i at alle er med.

Ingen tvil om hvor vi har vært, på måde... Driddloktå er effektiv, skjønner jo det, men jeg blir aldri fortrolig med den grusomme smaken av kudrid og det som verre er rett ned i lungene. Kan ikke for det, jeg brekker meg selv om jeg holder for nese og munn. De der sprute-rett-ned-i-bakken-innretningen de skriver om i avisene har ikke nådd ut til den jevne bonde på Jæren. Føttikatta men det er pyton. Nesten pyton nok til å ta en annen vei, men ikke helt.

Etter å ha skrapt av salt og skrubbet meg til huden ble rød nytes en velfortjent hvil. Kudriden river fortsatt i nesen, men det er vel prisen å betale for kortreist mat. Takk for turen alle-mann-alle!

Flyt. 16. august 2014.

Det gikk fort langs Nordsjøveien i dag. Ved Friluftshuset passerte vi ei dame med Sandnes-drakt og inviterte henne til å henge på, men hun ble så sjokkert over å bli forbisyklet av Fladepedal at det ble reneste barnesykkelrittet. Det var ikke lett å følge gutta i dag heller. Jeg leter forgjeves etter trylleformelen, klarer meg bra en stund og så blir det tungt. I heimen hos oss startet vi dagen med egg og bacon, for det har jeg hørt skal sitte godt unna. Det satt helt til Njærheim. Ganske tomt på lageret. Refill required .

Pumpestasjon i Gauselvågen. Kongen har pumpet før. 

Kongen, Morten, Espen og Janni var i slaget. I dag og. Jeg har nok med å holde balansen og hjulet. Følge krankarmene til han foran. Det blir jo kjedelig å bare holde blikket ett sted, så jeg tillater meg å la blikket fly. Ikke til siden, da kan det gå galt, men opp til nedre del rygg. Og ned igjen. Nå kan jeg de baksidene i blinde. Trø, blåse snue, drikke, følge med. Ligge mest mulig i le for å spare krefter. Sånn går nu timan.

Mellom Undheim og Sæland, etter passering av Aarrestad og spennende skyer.
Fra venstre: Espen, Morten, Janni og Kongen (Pål).  

Jeg lurte meg til et blikk på himmelen av og til, for den var magisk. Truende, mørke tordenskyer, men mest blå himmel med varmende sol. Vi klarte å holde oss unna regnet. Kongen noterte at de skumle skyene seilte raskere enn oss, så vi kunne trygt kjøre Jæren. Etter Njærheim svippet vi gjennom Nærbø der rånerne var tidlig på an, via romantiske Risa, underbare Undheim, skjønne Sæland, vannfestivalen på Ålgård og hissige bilister i Sandnes. Gutta boys tok noen kanskje-ikke-helt-etter-boka-manøvre ved Maxien, og jeg som kom noen hundre meter bak måtte ta kjeften. Det var en halvhissig type der i svart Transporter som stengte veien for meg og ga meg det glatte lag. Jeg var så sliten at jeg bare lot ham gnåle, bare kikket en annen vei til han ble lei. Akkurat som bikkjene. Får de ikke oppmerksomhet gir de seg fort.

Fikk et glimt av gutta spurtende opp Lurabakken, sjeleglad for at jeg hang langt bak akkurat der. Jeg HATER den bakken. Kjenner det i hele kroppen. Alt stritter imot. Men jeg MÅ jo vise at jeg klarer den. Omatt og omatt. Det blir aldri kjekt, og jeg er nå kjemisk tom for unnskyldninger for hvorfor jeg møter veggen HVER GANG i den HEL”#@;.//%## bakken. Tenker på Thor da. Finishing is your only fucking option. 

Men flyten var bra i dag. Vi su-su-suste avgårde, lot tankene fly, kjente på luktene og var skjønt enige om at det er et privilegium å ha muligheten for å bruke disse kroppene våre. For det er SÅ godt etterpå!

Takk for turen. May there be many more.

Hilsen Marit

Svingkurs

 Lørdag 26. april 2014. Fladepedal kjører igjen. Sol. Skjønt. Tre kjekke karer og en dame som prøver å henge på. Og det er ikke lett på årets første utetur! When will I ever learn… De SKAL jo vise seg for hverandre på første tur ute. Naturen er bare sånn. Men det er helt OK, for de venter på meg så jeg slipper å tenke at jeg er ei sinke. Blir forhåpentligvis motsatte roller i morgen på sykkeltur med jentene.

Selfie på Mauland. Fru Senilix, Miraculix, Asterix og Obelix. Ellers kjent som Marit, Janni, Morten og Pål. 

I dag var det tur for Pål, Morten, Janni og Marit. Eller... Asterix, Obelix, Miraculix og Fru Senilix. Jeg følte meg mest som Godemine, men da Pål mente foreslo at jeg kunne være Fru Senilix var jeg ikke sen å be. I likhet med Obelix, falt Pål i gryta med styrkedråper som barn. Han bare ER Obelix. Der stopper all likhet, dog. Mannen har en irriterende styrke, og jeg så ham ikke vippe kjedet ned på lilleklinga en eneste gang. Kudos. Da jeg spurte ham hvor han får kreftene fra, var svaret ganske enkelt "jeg går jo på spinning om vinteren". "Jamen det gjør jo jeg og, Pål", sa jeg, og så lo Pål og spurtet opp neste bakke.

Gutta boys. Mauland. Janni, Morten og Pål. Kjekke karer jeg får henge med.  

Morten er en like stor luring som Asterix. I dag gikk det i svingteknikk. Når man svinger på asfalt skal man a) stive av innerarmen, b) trykke vekta ned i ytterskoen og c) vippe stumpen litt fram på setet. Etter noen svinger der jeg glemte meg ut kom kommandoropet "fram med rauå, Marit". Øvelse gjør mester, og det var artig å kjenne hvordan teknikken faktisk ga fart. God lærer. Miraculix var den snille som ventet på nabokona og laget styrkedråper til henne da de kom hjem.

Dagens tur gikk fra Lura via Figgjo, Ålgård, Sæland, Undheim, Mauland, Haugland, Line, Salte, Orre, Horpestad, Bore og Voll før vi endte opp i sivilisasjonen igjen. På veien opp mot Bore var det temporitt. En interessant opplevelse. Jeg skvatt uti grøfta da jeg hørte et brøl fra en gal mann. Fyren var kledt i rødt kondomantrekke, hadde temposykkel, tempohjelm og hadde det vidla i blikket. Han skreik som om hans siste time var kommet. Tror det betydde "løype". Nestemann, en fra TOSK, hadde nå litt mer folkeskikk. Galne mannfolk. 

Ved Fredheim Arena kræsjet jeg med en veps. Prøvde å fiske den ut, men jeg fikk meg liksom ikke til å rope "hei gutter, vent på meg, jeg må bare fiske en veps ut av bh´en. Men jeg tok den da jeg kom hjem. Da var den halvdød og hadde under-over-alle-under ikke stukket! Tung tur på slutten. Men jeg ville gjort det igjen. Spesielt for å høre hva Morten finner på. Da jeg stønnet over at jeg var sliten, kom det (sikkert med god hensikt) "Jeg tenker jeg tar en tur i Sørmarka med Bengt litt senere i dag, bare en to timers teknisk kjøring". Rub it in. 

Takk for turen, gutter. De neste to lørdagene får dere klare dere uten meg siden jeg sykler i Spania da. Kosa dokk. You know, I´ll be back. 

Fru Senilix

Nordsjørittet 2013

Takk og pris at det ikke gikk verre.
Du er snart tilbake nybarbert og velduftende!

Klubbens uheldigste må være Geir. Han hang med gruppa som kom inn på 3.05, men ikke lenger enn til undergangen på Varhaug. Der møtte han veggen i en kulvert, bokstavelig talt. Og endte opp på sykehus med hjernerystelse og sterkt forslått. Snakk om å gå Pål i næringen... Huffameg. Ulykker er det vi frykter mest, og det er så fryktelig, fryktelig leit når de inntreffer. Jeg snakker for hele klubben når jeg av hele mit hjerte ønsker god bedring til både Geir og de andre uheldige Nordsjøritt-syklistene!

Så kan vi stille spørsmål om hvorfor vi gidder dette. Trener og trener. Går rundt med nervøse mager kvelden før dagen. Pakker for alle eventualiteter. Vasker sykkel. Smører sykkel. Står opp før fuglene har fese. Kjører langt for å komme fram. Blir mer og nervøs i timene før start. Så nervøs at det dirrer i hendene. Tause. Konsentrerte. Alvorlige. Tenker på alt som står på spill. På hederen som venter dersom vi slår naboen, på nederlaget dersom svoger Jens slår oss i år og. Sitter med nesen i resultatlisten når vi kommer hjem.

Noen prøver å safe med "I år sykler jeg bare for å fullføre og nyte turen." Yeah right... Jeg kan garantere at det ikke er en kjeft av de som svinger ut av Gruset som bare gjør dette for løye. Har man fått startnummer så har man trykket på knappen.


Det vi frykter aller mest er ulykker. Likevel sykler vi. Måler krefter. Kanskje det er urkraften som slår ut i full blomst. Er sykkelritt den moderne formen for våre viking-forfedres krigsleker med sverd og løping på årene? Deep down liker vi å måle oss med hverandre, vite hvem som er sjefen. Det er ikke bare hester som har rangordning. Så lenge vi klarer å holde oss på hjul mener jeg faktisk denne formen for konkurranse er sunt. Det mener Jonas Gahr Støhre og. Han heiet på oss før start, og han er helseminister så han har skjønt det.


Og så har man dem som aldri får nok. Som Døhlen. Han syklet like godt fra Vaulen til Egersund som oppvarming, og fullførte tur/retur på rundt syv timer! Kudos. Smykket ligger godt an før sin sjette Trondheim - Oslo. Setter en krone på deg der, Arild.

Mest imponert er jeg over Egil og Ellen som kjempet mot vinden i 7 timer. O skrekk o gru, dere må ha vært møkkleie mot slutten. At dere fullførte med stil står det respekt av! Det smelter mitt morshjerte at  far og datter kjører i lag <3.

Egil og Ellen. Far og datter. Heldige Egil som har ei så tøff datter!

Som hippieklubb har vi både betalende og løst tilknyttede medlemmer. Jeg har derfor tillatt meg å ta med både den ene og den andre på resultatlisten. Kirsten fordi hun var så grei med Fladepedal sist helg, Espen fordi han er så ivrig på spinningen og lørdagstreningen, Ståle fordi vi savner ham og den gode ryggen hans, Ellen fordi hun er datter av en ekte Fladepedaler og dermed inne i varmen.

Selv om jeg personlig led det sviende nederlaget å bli parkert til de grader av både sjefen og kollega Lars Terje og ikke minst bli slått med 40 sekund av svoger Jens er jeg kjempefornøyd. Kom hjem fra India sist helg, med en ubuden gjest i magen. En sånn som skaper krøll og kvalme og sier at jeg egentlig burde tatt det piano og ikke bevege meg langt fra et baderom. Men der det er liv er det håp. Jeg syklet med kramper i magen og kjempet tidvis med tårene, men så mumlet jeg "det blir ikke verre, det blir ikke verre" og det hjalp. Det ante meg at jeg at jeg risikerte å kaste opp, så for sikkerhets skyld spiste jeg bare bananer. Det var sjakktrekk, for spy måtte jeg to ganger, og da er det veldig greit å bare ha spist nettopp bananer. For de smaker det samme når de kommer opp som når de går ned.

I boligfeltet på Tjøtta ljomet det "DEN RAUÅ DER SÅ VELDIGT KJENT UD!" Prince charming Morten Klepp suste glisende forbi på sin 29r. Så hadde han i tillegg frekkhetens nådegave til å brøle like høyt "STARTET DU I PULJE FEM, MARIT?" så ALLE hørte det. Heldigvis hadde jeg trukket pusten og hadde åndsnærværelse til å redde stumpene ved å replisere like høyt "NEI! JEG STARTET I PULJE 13!" Til stor forlystelse for tilskuerne. Hallo. Ka tar an meg for?!? Morten, dette blir strafferunde.

Så var det resultatene da. Må vel ta med dem og, selv om de egentlig bare er tall. De viktigste resultatene er følelsen etterpå.

And the winners are...

• Geir Tellefsen: lå an til 3:05, men endte som kjøttkake
• Jan Owe Jakobsen: 3:41:18 (yess, Jannien reddet familiens ære!!!)
• Sverre Hostad 3:45:13 (spinningeleven med størst fremgang)
• Karsten Haga: 3:51:48
• Morten Klepp: 3:53:30
• Arild Sigve Døhlen: 3:58:14 (etter først å ha varmet opp med å sykle fra Vaulen til Egersund!)
• Tron Bjelland Helgesen: 4:00:41
• Ståle Størkersen: 4:18:47
• Kirsten Lootz: 4:24:46
• Marit Helen Jakobsen: 4:31:50
• Elisabeth Svane: 5:00:45
• Ellen Bergjord: 7:01:17
• Egil Bergjord: 7:01:18
• Espen Krogh: progamhelt? men jysla god til å sykle uansett!
• Morten Flørenæss: programhelt? Kanskje ikke nok treningsgrunnlag?

Hilsen Marit

Le Tour te Tron 1. - 2. juni 2013

Le Tour te Tron. 1. - 2. juni 2013. 

Start fra Mixen fra Gausel, sprekk i feltet allerede etter første rundkjøring. Dette tegnet til å bli nok en tur i sann Fladepedal-ånd. 12 grader og yr. Yihaa! Vi plukket med oss Geir i Sandnes, og av-gårde-kåre videre inn mot Lauvik. Pål var på hjul igjen etter smellen 7. mai. Intet mindre enn imponerende. Litt prøvende de første milene, men i bakkene opp fra Oanes var han i hakket igjen. Det var ikke Morten. Han sniglet seg gjennom siste tunnelen, og skyldte på glidelåsen.

Venter på den utrydningstruede ferja Lauvik - Oanes.

Yngvar, Harald, Sonja, Pål, Eirik, Marit, Tron og Morten. 

Vel gjennom tåkelaget suste vi nedover retning Jørpeland city. Etter Krossnesviga brølte Tron "høyre" til fordel for de av oss som lå bak. Vi rakk å gire ned. Nydelig oppover mot Heia. Morten hadde sett på kartet og mente det var en snarvei. Det mente han ikke da han omsider rakk opp til toppen. Trenger jo ikke ha vært med i VM i orientering for å skjønne at svingete vei over mange striper på kartet betyr oppoverbakke! Men det er helt sikkert snarvei med bil. Utsikten er sannsynligvis formidabel der oppe, men inne i skyene så vi bare grønne åkre innhyllet i hvit tåke. Trolsk. Etter en liten bomtur suste vi nedover mot RV13 hvor vi kom ut i sør-enden av Bjørheimsvatnet. Skanarittet etter hukommelsen, i følge Tron.

Kongen er tilbake!

Etter å ha toget gjennom Bjørheimsbygd tråkket vi opp mot Heståsen, retning Vostervatnet. På toppen var boysa nesten dehydrert, så Sonja-den-snille nappet med seg favnen full med flasker, banket på døra hos en bonde og fikset vann for gamlingene. Gutta syntes det var litt for skummelt i tåkelandet. De har sett for mye på TV.

Bakkene opp til toppen sugde skikkelig, og Morten sakket sakte men sikkert akterut. Ingen problem. Han hadde jo Geir. Unge lovende Tellefsen suste nedover til kameraten, og skudde ham til toppen. Det ble starten på skue-Morten-opp-alle-bakkene-helt-fram. Intet mindre enn imponerende. Selv dannet jeg ant-sist-troppen, og det var litt kjipt å bli frasyklet av Geir skuende på Morten om og om igjen.

Til neste år har Morten kanskje tenkt å trene litt hyppigere intervaller enn en tur i året. Vi gleder oss :-)

Sonja og Smartingen

Endelig oppe på heia! Morten og Pål. 

Fine bakker fra Fiskå, Vervik, Kjølevik, Nordmarka til Tau. Harald imponerte med å vinne første bakke opp fra Fiskå, og så gikk det slag-i-slag med bakkeseiere for hele gjenen.

Pitstoppet på Statoil-stasjonen på Tau ble dagens høydepunkt for betjeningen. Jeg prøvde å unnskylde disse brautete og bråkende syklistene, men han i kassen bare gliste og strålte over å få litt liv i butikken.

Morten og redningsmann Geir

Siste etappe ble en susare gjennom Jørpeland og da vi tok av mot Botne smilte Tron et skjevt "Bare et lide stykke, så e me framme". Det han holdt for seg selv var hvor mange høydemetre vi hadde igjen. Skikkelig workout for Geir. Han skudde og han skudde. I en av bakkene fikk han fri, for da fikk Morten krampe og måtte spasere til topps. Godt jobbet begge to!

Jack Sparrow og prinsessen fra India

Og så åbenbarte vidunderet seg. Drømmeslottet i Bergsvika. Finere hytte har jeg aldri sett før. Fantastisk! Selv fikk jeg jomfruburet med eget bad. Konge. Dronning. Helt i sjøkanten og tipp-topp-moderne. Eneste Eirik hadde å klage på var sauene. Utrolig deilig å få seg en dusj og en kald øl etter en tøff tur. Vi tikket inn 118 km. Ingen målte høydemetre, men det var kanskje like greit.

Etter grilling, spising, erting, fjolling og både de dype og grunne samtaler ble det krokket. Meget kreativ krokket, sådan, for reglene ble stort sett til underveis. Det mente jaffal Geir Æddekkesnartmintur Sørlandsbanen Tellefsen. Det mente ikke kveldens store seierherre. Yngvar Skoland var den smarteste. Igjen .

Team Krokket

Harald og Tron kul´an

Kjempekos å sitte ute rundt leirbål-pannen. Vel måtte alle klærne til vask etterpå, men det var verdt det. Vi holdt ut til over midnatt, men da kjente jeg det var godt å komme i lallen. Min kropp var ennå på India-tid.

Yr og vind neste morgen, og deilig frokost med egg-og-bacon-ala-Yngvar. God dagen-derpå-mat. Etter en kjapp rydd-og-fix bar det heimover. Bakke opp og bakke ned. Den tøffe kjerne syklet til Oanes, mens Morten, Sonja og Pål tok bilen.

Klar for hjemtur

Harald pinglet ut på Lauvik og ventet på å bli plukket opp av fruen. Den aller, aller hardeste kjernen la returen om Ims å di. Altså Sørlandsbanen (Geir), Smartingen (Yngvar), Sjørøveren (Eirik), Luringen  (Tron) og undertegnede. Gutta er så greie atte. De ventet og pakket meg inn i midten. Og snudde for å følge meg opp bakkene. God karma, gutter. Takk.

Sonja, Yngvar, Morten, Eirik og Kongen Sjøl. 

Mr Hyttesjef, velfortjent hvil. 

Årsmøtet fikk vi også unnagjort på turen, og Yngvar har lovet referat. Det har Pål sagt. Vi skal fortsatt være en halvseriøs jalla-hippiklubb som er er medlem i sykkelforbundet, med hovedformål å ha det kjekt på sykkel og på tur, og sosiale spinningkvelder i vinterhalvåret. 

Medlem nr. 1 (Harald) innrømmet at han hadde gjort en tabbe da han ved etableringen av klubben laget en ren gutteklubb. Det tegner bra for framtiden. Kanskje en gang i fremtiden får gutta med seg kånene sine og? Jaffal på spinningen, kanskje?

To all of you from all of me: Tusen takk for nok en kjempetur. Jeg synes vi er knallgode hele gjengen, og gleder meg til neste! Og tusen takk til Kirsten for den supergode sjokoladekaken!

Hilsen Marit Månestråle

Sånn vadde atte æ skudd´an

Og så ble de venner igjen.