Hemsedal 17-19 august
















onsdag 13. mai 2015

Las Tres Musketeras. Og d`artagnJanne.

Jentetur til Spania, mai 2015. 

Et medlem. Et forhenværende. En hangaround. En gjesteopptreden. Det holder til referat.

Turid, Sidsel og Marit som Athosa, Porthosa og Aramisa - en hel uke. Liv Janne som det friske pust d'artagnJanne en halv uke.

Siden ingen av oss er særlig interessert i å leke butikk startet vi rett på sort løype. 14 mil, og Strava sa 4300 høydemeter. La Nucia, Polop, Callosa, Tarbena, Coll de Rates, Parcent, Pego, Adsubia, La Carroja, Magarida, Beniaia, Tollos, Facheca, Famorca, Castell de Castells, over tordenfjellet til Tarbena og Bolulla, og så bånn driden ned og opp til Callosa før det igjen ble ned og opp til Polop og La Nucia. Ingen vits i å starte forsiktig for å bygge opp kroppen. Vi lunchet ikke før i Margarida, og sånn i etterkant var det kanskje en smule lenge å drøye det. Smart (not) å starte på full mage fra Margarida til Beniaia med stigning på 16 - 17%. Hvis du tror bakken opp til tordenfjellet er tung, med 12%, glem det. Men solen skinte, og vi om kapp med den.
Sidsel, Marit, Turid ether lunch i Margarida.

Nedover mot Castell de Castells ble vi forbisyklet av Biking Doc's. De suste forbi, flirte litt av oss husmødre på tur. Traff dem igjen på kafeen nede i dalen, de skulle samme vei som oss tilbake. Tøffe i trynet vinket de til oss og ønsket oss med et lite blunk god tur. Vi startet litt bak dem, med vårt hemmelige våpen. Sidsel. En for alle, alle for en. Fru Rasmussen er ikke god å ha med å gjøre når hun får los. Dama satte inn reservekreftene og spant opp 12%-bakken, bare for å sykle forbi Biking Doc's som ble   h e l t   satt ut. "Eh, you must be a former professional biker" var det eneste de stønne. Sykt deilig. Sykt sykt deilig. Sykt sykt sykt deilig! En for alle, alle for en. Seieren smakte like godt for resten av oss.

Mandelheia. Mellom Guadalest og Confrides. 
Andre dag kjente vi jo at vi hadde brukt kroppene, så da ble det en noe mindre ambisiøs en, om 3.000 høydemetre kan kalles lite ambisiøst. Først bakveien opp til Guadalest, så over Mandelheia til Confrides hvor vi møtte noen kjekke Tromsøværinger. Etter litt væskepåfyll sleit vi oss opp Ørkendalen og ned mot Benasau hvor vi skrådde av mot lunch i Alcoleja og så nok en monsterbakke opp til Port de Tudons. Hot, hot, hot. Etter litt uttøying av ryggene på toppen nøt vi nedkjøringen til Sella som var like het og spektakulær som alle andre år.

Fantastiske fjellsider med hylle på hylle lødd opp for å samle vann og dyrke oliven. De var ivrige, maurerne. Da vi stanset for å riste løs krampe fra håndleddene holdt jeg sykkelen fast med låret - og fikk brennmerke. Skummelt hvor varmt det blir, så da måtte jeg ofre noen av mine dyrebare og solvarme vanndråper til å kjøle klosser og bremsering. 

Uttøying.

Ødemarkdalen til Finestrat var helst bare vond. Slitne da. Svette, varme, brente, trette. Innom apoteket for å kjøpe sinksalve. Jeg hadde øvdt meg på hva sinksalve heter på spansk, og regnet med at akkurat det kjøpet skulle gå smertefritt. Man har da GoogleTranslate-appen. Med skrekkopplevelsen fra apoteket i Vence pre app friskt i minnet var jeg nå klar på hva jeg skulle si. Den gangen i Vence vil jeg helst glemme. Kan du tenke deg noe mer pinlig enn å komme tøff-i-trynet og med selvtilliten på topp og tro at man er en reser i fransk for bare å få jernteppe når man skal kjøpe smertestillende mot menssmerter? I møte med arrogant fransk apoteker? Kjenne panikken komme krypende og tenke nå må jeg bruke kroppsspråk, bare at alt blir feil, svetten perler på overleppen og magen trekker seg sammen i krampe? Tenke at jeg må da for søren få fram at jeg har vondt i magen, og så prestere å blande engelsk og fransk og si "J'ai pain dans l'estomac" med krystallklar fransk uttale? For så å få utlevert en pakke med angrepiller? Den episoden skulle jeg slett ikke ha noen gjentakelse på, så jeg sa klart og tydelig "ungüento de zink, por favor". Apotekerdamen kikket først undrende, så medfølende på meg. Tror hun raskt resonnerte seg fram til at jeg ikke hadde noen bleiebarn, så da var det bare ett alternativ. Damen responderte på spansk, jeg sto som et spørsmålstegn, men jeg fikk det jeg trengte. Og det funket. 

Siste stigning opp mot Coll de Rates, fra Parcent. 
Bedre på alle måter satte Sidsel og jeg segl dag tre. Turid tok en restituerende løpetur i fjellene, vi andre to opp til Tarbena, over Tordenfjellet og ned til Castell de Castells. Selv om det blåste friskt fra øst gjøv vi løs retning Parcent gjennom Nedre Ørkendal. Fantastisk unnabakke. Et lite stykke før Benigembla ble vi forbikjørt av en snerten, sprek, tåspisssyklende og velduftende spanjol som blonket til oss og la seg foran. To trøtte tutter fikk los, vi hang oss på hjul, nøt utsikten og duften og glemte alt som minnet om smerte. Skal ikke se bort fra at det var Aramis han hadde dusjet seg med.

Opp bakken mot Coll de Rates ble han for sterk, selv for Sidsel. Vi ble forbikjørt av en med Katsjusja-drakt, som vi lekte var Kristoff. Han psyket oss ut da vi så at han kjørte på storeklinga. Vel oppe på kafeen slurpet vi i oss løksuppe, pratet litt med Tromsøgutta, før vi suste tilbake til heimen og en avkjølende dukkert i bassenget. 24 grader i vannet. Helt ok, liksom.

Liv Janne opp CV70 på det eneste partiet som ikke var 12%.
Dag fire. Verste dag til nå. Jeg er egentlig ganske gåen, men vil ikke si det til de andre. Orker ikke tanken på transportetappen til Callosa, så jeg foreslår at vi hiver oss direkte på CV70 opp til Guadalest. Turid var helt med, de andre helt tause. Men ingen protester. Vi snakker nærmere 30 grader. Vindstille. Bakken opp tok nærmere halvannen time. Stigningen var umenneskelig. Ingen av oss hadde syklet den opp før, bare sust nedover. Vi snakker 12%   l a n g e   strekk om gangen. Og så var det mitt forslag! Jeg skal   a l d r i   klage på de søte 6%-bakkene opp til Callosa. 

Når Sidsel står og Marit går, da er det bratt. Spansk jungelord.  D'artagnJanne, med spreke bein, klarte seg irriterende bra. Verken hun eller Sidsel måtte av, mens Turid og jeg bet i det sure eplet. Vondt. Bare vondt. Men vel oppe kom smilet igjen, og vi var ikke til å stoppe da vi i Confrides fikk øye på   d e n   fullblodsraseren med verdens fineste fi:zik styretape. Vi svermet rundt den, enset ikke gutta som prøvde å få kontakt. 


Det ser ut til at hele drakter i tynt stoff, varmt-vær-varianten av one-piece, med korte bukser og ditto ermer er siste skrik der nede i varmen. En ting er hvis antrekket er i sort. En ganske annet hvis det er i lys lyseblått og han som har det på seg er en lang tynn ting fra Nederland med mye hår på kroppen. Lettere sjokkert av hva som passerte oss der mellom mandeltrærne mistet tre av oss fatningen mens Sidsel holdt roen og tok hjulet. Med blikket festet på kranken til han foran, for på rumpa gikk det ikke an å se. Kunne jo telle både det ene og det andre. Takk-o-pris for mørke solbriller. 

Turen gikk videre nedover CV70 forbi Benasau og så via Gorga og Castell de Castells før vi tok Tordenfjellet med sine 12%-kneiker tilbake. Barnesykkelritt. 
Blomsterpikene på Tordenfjellet. 

Fjelltur.
Utsikt fra Cim Puig Campana, 1408 m.o.h. Mot Benidorm. 
Frokost femte dag. Sliten nå. Kjenner at jeg vil spy ved synet av sykkelen og forstår at her må det tenkes alternativt. Løping? Fjelltur? Svømming? Orker ikke tanken på å ligge strekk ut ved bassenget en hel dag, og valget faller for Turid og Liv Janne på løpetur til Finestrat over Coll de Pouet på 883 m.o.h. Sidsel og jeg satte oss fore å gå til toppen Cim Puig Campana. Lite ante vi at denne lå på hele 1408 m.o.h., men det var ikke i våre tanker å snu selv om vi kanskje gamblet med mat og drikke. Det ble akkurat nok, selv om vi fantaserte om Cola, chips og appelsiner på nedturen. Litt skummelt på nordsiden opp og ned med en del løsgrus. Til neste gang skal jeg ha noe bedre enn blankslitte joggesko. Utsikten var formidabel - vi så til Sella og dalstroka ovenfor, til Alicante, Benidorm og til Calpe. Greit å variere litt. Kan det bli for mye sykling? Fordelen med å gå er at man kan gå så sakte man vil. Opp bakkene i går hadde vi ramla om vi hadde sykla saktere. Sidsel pådrar seg et gnagsår som i løpet av kvelden vokser til størrelse med en aprikos, men neiggu om hun klaget, neiggu om hun ville snu. Vi måtte jo gå til toppen da vi først var i gang. 

Siste dag for denne gang. De andre må tre på meg sykkelen, men jeg må trø selv. Vi tar desserten. Opp til Tarbena, over Tordenfjellet til Castell de Castells, suser nedover til Parcent, trør som galne opp til Coll de Rates, knekker av latter når vi møter en sortkledd MC-macho-type som brummer nedover lia med "It´s raining men, hallelujah" på full guffe, luncher på Casa Pinet (Kommunisten) i Parcent før det bærer heim til pakking og tidlig i seng fordi vekkerklokken står på ti over tre neste morgen.



Coll de Rates. Sidsel, Turid, Marit, Liv Janne. Turid sin Ridley. 
En klassisk jentetur. Tidlig i seng, på veien klokka ni, ute i 7 - 10 timer, og selvfølgelig ble det tid til shopping. På sykkelbutikk, må vite. Skal vi tro på Sidsel sin Strava har vi tilbakelagt jaffal 12.000 høydemetre. Ikke alle av dem var like kjekke. Men det var kjekt å komme til toppen. Selv om Sidsel var først oppe 90% av bakkene, fikk vi noen små seire vi andre og. De gjorde godt. Takk for turen, jenter. En for alle. Alle for en.

Hilsen Marit



søndag 26. april 2015

Håndspåleggig. Noen ganger er det helt all right.

Søndag 26. april 2015. 

Skulle egentlig vært Fladepedaltur i går, men det regnet så mye at vi kansellerte. Hallo, begynner å dra på åra eller? Skummel tendens i retning godværssyklister. Erstatningen ble Høletur på søndagen, og siden 80% av rytterne har en relasjon til klubben kvalifiserer det for referat. 

Leiv, Pål, Øystein, Tore Truls

Men eh... Høleturen ble Jærtur. Vi navigerte etter åpningene på himmelen, og unnslapp regnet bortsett fra fire dråper i Kåsenveien. Da måtte vi søke ly mellom mekanisk verksted og siloballer. Men var ikke meg som pinglet ut, den skal jeg ha!

Jeg hadde egentlig gledet meg til turen, men da jeg så hvem som stilte opp sank selvtilliten ned i skoa. Ikke hvemsomhelst disse gutta her. Sykt spreke, sykt sterke og way above my level. Nervøsiteten tok grep allerede i Hinnasvingene, og taktikken ble å ikke si et ord. Spare på kreftene. Det holdt nesten. Fokus på hjulet foran, finne rytmen, konsentrasjon. Fikk ikke med meg så mye mer enn hjul, romper, rygger og stripene i kjørebanen, men det foresvever meg at vi var innom Smeaheia, Skjæveland, Øksnevad, Klepp stasjon, Anda, Laland, Tu, Tjøtta, Vik, Orre, Nordsjøveien, Solaveien, Gamle Tjeltavei, Hellestø, Solastranden og så kom vi oss heim på et vis. Den siste halvtimen var jeg mest opptatt av å ikke spy. 

Offisielt var det bare jeg som ble sliten. Jaffal ikke Pål. 

Normalt er jeg meget kresen på hvem som får ta meg på rompa, men i dag var det helt all right. Leiv og Øystein, tusen hjertelig takk for skue-hjelpen. Det begynte i Roslandsvegen. TT lå foran og dro, jeg glapp. Så kom hjelpen; en hånd på hver side. Stødig skuing med klart mål om å skue meg til førsteposisjon. Vi snakker drømmeposisjon. Så klarte jeg å bomgire! Går det an. Den sjansen. Once in a lifetime. Så kødder jeg det til. 

Uten de sterke hendene hadde jeg parkert på Orre. Noen ganger er klåing helt all right. 

Takk for turen. This may sound stupid, men jeg er klar en annen gang og. Må bare hvile litt først. Og snakke. 

Marit


lørdag 18. april 2015

Magadrag i møkkaland. Fladepedal, 18. april 2015.

Det begynte med vinden i ryggen. Transportetappen fra Aker til Sandnes gikk som en lek. Litt irriterende å ramle av allerede i Austråttbakken, men gjengen ventet. På de smale sykkelstiene til Ålgård klarte jeg å holde meg foran, men det var dog alt. Etter å ha rundet Ålgård, på Timevegen vestover mot Bryne datt jeg skikkelig bakpå. Men aldri så galt... for da vi suste forbi FV213, den som kommer fra Fjermestad å di, fikk vi følge av en kjekk kar på offroad. Han hang på, og jeg slapp å være lanterne rouge. Vi klarte oss greit baki der, han nye typen var til og med gentleman nok til å dra de siste metrene opp mot Lye. Dessverre skulle han mot Kverneland der vi dro vestover mot havet.

Yngvar vet å si de rette tingene. I dag strålte han "Åh Marit, jeg er SÅ glad hver gang du er med på tur. Jeg mener det, jeg er SÅ VANVITTIG glad når du er med. Kan ikke få sagt det nok hvor SUPERGLAD jeg er for at du er med!" Nesten så jeg var på grensen til å bli sjarmert der ute på Jæderen, bare for å få i trynet "...for da vet jeg at jeg ALDRI blir den som må gi meg først!" Love you too. Not.
Frank, Pål, Sonja, Yngvar, Marit. Essoen på Bryne.

Kongen (Pål) klarer seg irriterende bra. Han må ha ramlet i trylledrikk-gryta opptil flere ganger i sitt liv. Han bare kjører, liksom. Vel er han en vingleminister, vel tar han ikke bare en smule lett på trafikkreglene, vel er han drøyt kreativ i hvilken kjørebane han ligger i, men du all verden for en styrke i den mannen. Faktisk ganske irriterende, selv om jeg mest er imponert. Frank, Frolands store sønn, stilte utenfor konkurranse. Vi snakker strikkmotor som ikke trengte å trekkes opp en eneste gang. Yngvar imponerte stort med å ligge foran og dra der ute mellom Erga og Orre et sted, vi snakker et strekk på nærmere 100 meter. Bra jobba! Og så Sonja da, hun hang på gutta som en klegg, men heldigvis tok det slutt da vi rundet Ragarvika på Reve. Sykt imponerende, Sonja! Heldigvis for meg var det krefter igjen, og jeg var tredjemann opp til krysset ved Borevegen, og tredjemann opp til Malmheim. Det er glede i de små seire, men aller størst glede i at alle er med.

Ingen tvil om hvor vi har vært, på måde... Driddloktå er effektiv, skjønner jo det, men jeg blir aldri fortrolig med den grusomme smaken av kudrid og det som verre er rett ned i lungene. Kan ikke for det, jeg brekker meg selv om jeg holder for nese og munn. De der sprute-rett-ned-i-bakken-innretningen de skriver om i avisene har ikke nådd ut til den jevne bonde på Jæren. Føttikatta men det er pyton. Nesten pyton nok til å ta en annen vei, men ikke helt.

Etter å ha skrapt av salt og skrubbet meg til huden ble rød nytes en velfortjent hvil. Kudriden river fortsatt i nesen, men det er vel prisen å betale for kortreist mat. Takk for turen alle-mann-alle!