Håndspåleggig. Noen ganger er det helt all right.

Søndag 26. april 2015. 

Skulle egentlig vært Fladepedaltur i går, men det regnet så mye at vi kansellerte. Hallo, begynner å dra på åra eller? Skummel tendens i retning godværssyklister. Erstatningen ble Høletur på søndagen, og siden 80% av rytterne har en relasjon til klubben kvalifiserer det for referat. 

Leiv, Pål, Øystein, Tore Truls

Men eh... Høleturen ble Jærtur. Vi navigerte etter åpningene på himmelen, og unnslapp regnet bortsett fra fire dråper i Kåsenveien. Da måtte vi søke ly mellom mekanisk verksted og siloballer. Men var ikke meg som pinglet ut, den skal jeg ha!

Jeg hadde egentlig gledet meg til turen, men da jeg så hvem som stilte opp sank selvtilliten ned i skoa. Ikke hvemsomhelst disse gutta her. Sykt spreke, sykt sterke og way above my level. Nervøsiteten tok grep allerede i Hinnasvingene, og taktikken ble å ikke si et ord. Spare på kreftene. Det holdt nesten. Fokus på hjulet foran, finne rytmen, konsentrasjon. Fikk ikke med meg så mye mer enn hjul, romper, rygger og stripene i kjørebanen, men det foresvever meg at vi var innom Smeaheia, Skjæveland, Øksnevad, Klepp stasjon, Anda, Laland, Tu, Tjøtta, Vik, Orre, Nordsjøveien, Solaveien, Gamle Tjeltavei, Hellestø, Solastranden og så kom vi oss heim på et vis. Den siste halvtimen var jeg mest opptatt av å ikke spy. 

Offisielt var det bare jeg som ble sliten. Jaffal ikke Pål. 

Normalt er jeg meget kresen på hvem som får ta meg på rompa, men i dag var det helt all right. Leiv og Øystein, tusen hjertelig takk for skue-hjelpen. Det begynte i Roslandsvegen. TT lå foran og dro, jeg glapp. Så kom hjelpen; en hånd på hver side. Stødig skuing med klart mål om å skue meg til førsteposisjon. Vi snakker drømmeposisjon. Så klarte jeg å bomgire! Går det an. Den sjansen. Once in a lifetime. Så kødder jeg det til. 

Uten de sterke hendene hadde jeg parkert på Orre. Noen ganger er klåing helt all right. 

Takk for turen. This may sound stupid, men jeg er klar en annen gang og. Må bare hvile litt først. Og snakke. 

Marit

Magadrag i møkkaland. Fladepedal, 18. april 2015.

Det begynte med vinden i ryggen. Transportetappen fra Aker til Sandnes gikk som en lek. Litt irriterende å ramle av allerede i Austråttbakken, men gjengen ventet. På de smale sykkelstiene til Ålgård klarte jeg å holde meg foran, men det var dog alt. Etter å ha rundet Ålgård, på Timevegen vestover mot Bryne datt jeg skikkelig bakpå. Men aldri så galt... for da vi suste forbi FV213, den som kommer fra Fjermestad å di, fikk vi følge av en kjekk kar på offroad. Han hang på, og jeg slapp å være lanterne rouge. Vi klarte oss greit baki der, han nye typen var til og med gentleman nok til å dra de siste metrene opp mot Lye. Dessverre skulle han mot Kverneland der vi dro vestover mot havet.

Yngvar vet å si de rette tingene. I dag strålte han "Åh Marit, jeg er SÅ glad hver gang du er med på tur. Jeg mener det, jeg er SÅ VANVITTIG glad når du er med. Kan ikke få sagt det nok hvor SUPERGLAD jeg er for at du er med!" Nesten så jeg var på grensen til å bli sjarmert der ute på Jæderen, bare for å få i trynet "...for da vet jeg at jeg ALDRI blir den som må gi meg først!" Love you too. Not.

Frank, Pål, Sonja, Yngvar, Marit. Essoen på Bryne.

Kongen (Pål) klarer seg irriterende bra. Han må ha ramlet i trylledrikk-gryta opptil flere ganger i sitt liv. Han bare kjører, liksom. Vel er han en vingleminister, vel tar han ikke bare en smule lett på trafikkreglene, vel er han drøyt kreativ i hvilken kjørebane han ligger i, men du all verden for en styrke i den mannen. Faktisk ganske irriterende, selv om jeg mest er imponert. Frank, Frolands store sønn, stilte utenfor konkurranse. Vi snakker strikkmotor som ikke trengte å trekkes opp en eneste gang. Yngvar imponerte stort med å ligge foran og dra der ute mellom Erga og Orre et sted, vi snakker et strekk på nærmere 100 meter. Bra jobba! Og så Sonja da, hun hang på gutta som en klegg, men heldigvis tok det slutt da vi rundet Ragarvika på Reve. Sykt imponerende, Sonja! Heldigvis for meg var det krefter igjen, og jeg var tredjemann opp til krysset ved Borevegen, og tredjemann opp til Malmheim. Det er glede i de små seire, men aller størst glede i at alle er med.

Ingen tvil om hvor vi har vært, på måde... Driddloktå er effektiv, skjønner jo det, men jeg blir aldri fortrolig med den grusomme smaken av kudrid og det som verre er rett ned i lungene. Kan ikke for det, jeg brekker meg selv om jeg holder for nese og munn. De der sprute-rett-ned-i-bakken-innretningen de skriver om i avisene har ikke nådd ut til den jevne bonde på Jæren. Føttikatta men det er pyton. Nesten pyton nok til å ta en annen vei, men ikke helt.

Etter å ha skrapt av salt og skrubbet meg til huden ble rød nytes en velfortjent hvil. Kudriden river fortsatt i nesen, men det er vel prisen å betale for kortreist mat. Takk for turen alle-mann-alle!