Las Tres Musketeras. Og d`artagnJanne.

Jentetur til Spania, mai 2015. 

Et medlem. Et forhenværende. En hangaround. En gjesteopptreden. Det holder til referat.

Turid, Sidsel og Marit som Athosa, Porthosa og Aramisa - en hel uke. Liv Janne som det friske pust d'artagnJanne en halv uke.

Siden ingen av oss er særlig interessert i å leke butikk startet vi rett på sort løype. 14 mil, og Strava sa 4300 høydemeter. La Nucia, Polop, Callosa, Tarbena, Coll de Rates, Parcent, Pego, Adsubia, La Carroja, Magarida, Beniaia, Tollos, Facheca, Famorca, Castell de Castells, over tordenfjellet til Tarbena og Bolulla, og så bånn driden ned og opp til Callosa før det igjen ble ned og opp til Polop og La Nucia. Ingen vits i å starte forsiktig for å bygge opp kroppen. Vi lunchet ikke før i Margarida, og sånn i etterkant var det kanskje en smule lenge å drøye det. Smart (not) å starte på full mage fra Margarida til Beniaia med stigning på 16 - 17%. Hvis du tror bakken opp til tordenfjellet er tung, med 12%, glem det. Men solen skinte, og vi om kapp med den.

Sidsel, Marit, Turid ether lunch i Margarida.

Nedover mot Castell de Castells ble vi forbisyklet av Biking Doc's. De suste forbi, flirte litt av oss husmødre på tur. Traff dem igjen på kafeen nede i dalen, de skulle samme vei som oss tilbake. Tøffe i trynet vinket de til oss og ønsket oss med et lite blunk god tur. Vi startet litt bak dem, med vårt hemmelige våpen. Sidsel. En for alle, alle for en. Fru Rasmussen er ikke god å ha med å gjøre når hun får los. Dama satte inn reservekreftene og spant opp 12%-bakken, bare for å sykle forbi Biking Doc's som ble   h e l t   satt ut. "Eh, you must be a former professional biker" var det eneste de stønne. Sykt deilig. Sykt sykt deilig. Sykt sykt sykt deilig! En for alle, alle for en. Seieren smakte like godt for resten av oss.

Mandelheia. Mellom Guadalest og Confrides. 

Andre dag kjente vi jo at vi hadde brukt kroppene, så da ble det en noe mindre ambisiøs en, om 3.000 høydemetre kan kalles lite ambisiøst. Først bakveien opp til Guadalest, så over Mandelheia til Confrides hvor vi møtte noen kjekke Tromsøværinger. Etter litt væskepåfyll sleit vi oss opp Ørkendalen og ned mot Benasau hvor vi skrådde av mot lunch i Alcoleja og så nok en monsterbakke opp til Port de Tudons. Hot, hot, hot. Etter litt uttøying av ryggene på toppen nøt vi nedkjøringen til Sella som var like het og spektakulær som alle andre år.

Fantastiske fjellsider med hylle på hylle lødd opp for å samle vann og dyrke oliven. De var ivrige, maurerne. Da vi stanset for å riste løs krampe fra håndleddene holdt jeg sykkelen fast med låret - og fikk brennmerke. Skummelt hvor varmt det blir, så da måtte jeg ofre noen av mine dyrebare og solvarme vanndråper til å kjøle klosser og bremsering. 

Uttøying.

Ødemarkdalen til Finestrat var helst bare vond. Slitne da. Svette, varme, brente, trette. Innom apoteket for å kjøpe sinksalve. Jeg hadde øvdt meg på hva sinksalve heter på spansk, og regnet med at akkurat det kjøpet skulle gå smertefritt. Man har da GoogleTranslate-appen. Med skrekkopplevelsen fra apoteket i Vence pre app friskt i minnet var jeg nå klar på hva jeg skulle si. Den gangen i Vence vil jeg helst glemme. Kan du tenke deg noe mer pinlig enn å komme tøff-i-trynet og med selvtilliten på topp og tro at man er en reser i fransk for bare å få jernteppe når man skal kjøpe smertestillende mot menssmerter? I møte med arrogant fransk apoteker? Kjenne panikken komme krypende og tenke nå må jeg bruke kroppsspråk, bare at alt blir feil, svetten perler på overleppen og magen trekker seg sammen i krampe? Tenke at jeg må da for søren få fram at jeg har vondt i magen, og så prestere å blande engelsk og fransk og si "J'ai pain dans l'estomac" med krystallklar fransk uttale? For så å få utlevert en pakke med angrepiller? Den episoden skulle jeg slett ikke ha noen gjentakelse på, så jeg sa klart og tydelig "ungüento de zink, por favor". Apotekerdamen kikket først undrende, så medfølende på meg. Tror hun raskt resonnerte seg fram til at jeg ikke hadde noen bleiebarn, så da var det bare ett alternativ. Damen responderte på spansk, jeg sto som et spørsmålstegn, men jeg fikk det jeg trengte. Og det funket. 

Siste stigning opp mot Coll de Rates, fra Parcent. 

Bedre på alle måter satte Sidsel og jeg segl dag tre. Turid tok en restituerende løpetur i fjellene, vi andre to opp til Tarbena, over Tordenfjellet og ned til Castell de Castells. Selv om det blåste friskt fra øst gjøv vi løs retning Parcent gjennom Nedre Ørkendal. Fantastisk unnabakke. Et lite stykke før Benigembla ble vi forbikjørt av en snerten, sprek, tåspisssyklende og velduftende spanjol som blonket til oss og la seg foran. To trøtte tutter fikk los, vi hang oss på hjul, nøt utsikten og duften og glemte alt som minnet om smerte. Skal ikke se bort fra at det var Aramis han hadde dusjet seg med.

Opp bakken mot Coll de Rates ble han for sterk, selv for Sidsel. Vi ble forbikjørt av en med Katsjusja-drakt, som vi lekte var Kristoff. Han psyket oss ut da vi så at han kjørte på storeklinga. Vel oppe på kafeen slurpet vi i oss løksuppe, pratet litt med Tromsøgutta, før vi suste tilbake til heimen og en avkjølende dukkert i bassenget. 24 grader i vannet. Helt ok, liksom.

Liv Janne opp CV70 på det eneste partiet som ikke var 12%.

Dag fire. Verste dag til nå. Jeg er egentlig ganske gåen, men vil ikke si det til de andre. Orker ikke tanken på transportetappen til Callosa, så jeg foreslår at vi hiver oss direkte på CV70 opp til Guadalest. Turid var helt med, de andre helt tause. Men ingen protester. Vi snakker nærmere 30 grader. Vindstille. Bakken opp tok nærmere halvannen time. Stigningen var umenneskelig. Ingen av oss hadde syklet den opp før, bare sust nedover. Vi snakker 12%   l a n g e   strekk om gangen. Og så var det mitt forslag! Jeg skal   a l d r i   klage på de søte 6%-bakkene opp til Callosa. 

Når Sidsel står og Marit går, da er det bratt. Spansk jungelord.  D'artagnJanne, med spreke bein, klarte seg irriterende bra. Verken hun eller Sidsel måtte av, mens Turid og jeg bet i det sure eplet. Vondt. Bare vondt. Men vel oppe kom smilet igjen, og vi var ikke til å stoppe da vi i Confrides fikk øye på   d e n   fullblodsraseren med verdens fineste fi:zik styretape. Vi svermet rundt den, enset ikke gutta som prøvde å få kontakt. 

Det ser ut til at hele drakter i tynt stoff, varmt-vær-varianten av one-piece, med korte bukser og ditto ermer er siste skrik der nede i varmen. En ting er hvis antrekket er i sort. En ganske annet hvis det er i lys lyseblått og han som har det på seg er en lang tynn ting fra Nederland med mye hår på kroppen. Lettere sjokkert av hva som passerte oss der mellom mandeltrærne mistet tre av oss fatningen mens Sidsel holdt roen og tok hjulet. Med blikket festet på kranken til han foran, for på rumpa gikk det ikke an å se. Kunne jo telle både det ene og det andre. Takk-o-pris for mørke solbriller. 

Turen gikk videre nedover CV70 forbi Benasau og så via Gorga og Castell de Castells før vi tok Tordenfjellet med sine 12%-kneiker tilbake. Barnesykkelritt. 

Blomsterpikene på Tordenfjellet. 

Fjelltur.

Utsikt fra Cim Puig Campana, 1408 m.o.h. Mot Benidorm. 

Frokost femte dag. Sliten nå. Kjenner at jeg vil spy ved synet av sykkelen og forstår at her må det tenkes alternativt. Løping? Fjelltur? Svømming? Orker ikke tanken på å ligge strekk ut ved bassenget en hel dag, og valget faller for Turid og Liv Janne på løpetur til Finestrat over Coll de Pouet på 883 m.o.h. Sidsel og jeg satte oss fore å gå til toppen Cim Puig Campana. Lite ante vi at denne lå på hele 1408 m.o.h., men det var ikke i våre tanker å snu selv om vi kanskje gamblet med mat og drikke. Det ble akkurat nok, selv om vi fantaserte om Cola, chips og appelsiner på nedturen. Litt skummelt på nordsiden opp og ned med en del løsgrus. Til neste gang skal jeg ha noe bedre enn blankslitte joggesko. Utsikten var formidabel - vi så til Sella og dalstroka ovenfor, til Alicante, Benidorm og til Calpe. Greit å variere litt. Kan det bli for mye sykling? Fordelen med å gå er at man kan gå så sakte man vil. Opp bakkene i går hadde vi ramla om vi hadde sykla saktere. Sidsel pådrar seg et gnagsår som i løpet av kvelden vokser til størrelse med en aprikos, men neiggu om hun klaget, neiggu om hun ville snu. Vi måtte jo gå til toppen da vi først var i gang. 

Siste dag for denne gang. De andre må tre på meg sykkelen, men jeg må trø selv. Vi tar desserten. Opp til Tarbena, over Tordenfjellet til Castell de Castells, suser nedover til Parcent, trør som galne opp til Coll de Rates, knekker av latter når vi møter en sortkledd MC-macho-type som brummer nedover lia med "It´s raining men, hallelujah" på full guffe, luncher på Casa Pinet (Kommunisten) i Parcent før det bærer heim til pakking og tidlig i seng fordi vekkerklokken står på ti over tre neste morgen.

Coll de Rates. Sidsel, Turid, Marit, Liv Janne. Turid sin Ridley. 

En klassisk jentetur. Tidlig i seng, på veien klokka ni, ute i 7 - 10 timer, og selvfølgelig ble det tid til shopping. På sykkelbutikk, må vite. Skal vi tro på Sidsel sin Strava har vi tilbakelagt jaffal 12.000 høydemetre. Ikke alle av dem var like kjekke. Men det var kjekt å komme til toppen. Selv om Sidsel var først oppe 90% av bakkene, fikk vi noen små seire vi andre og. De gjorde godt. Takk for turen, jenter. En for alle. Alle for en.

Hilsen Marit