Man kan jo lure på om det er riktig klokt å vrenge seg ut av senga tidlig lørdag morgen for å sykle med gutta. Blåste gjorde det og, men heldigvis ikke sånne kast som på Tungenes fyr i går kveld. Trøtt i trynet og litt forsinket sto jeg og sjanglet på gårdsplassen. Jannien var pigg og opplagt, klar som et lyn, og det tause stønnet hans og den diskré himlingen med øynene drønnet da jeg oppdaget at jeg hadde tatt på meg feil sykkelsko. Tempoet sørover mot Sandnes gikk i kom-igjen-kjerring-vi-kan-ikke-la-de-andre-vente-fart. Siden jeg ikke har fått fjernet knirkelyden i Colnagoen ble det Sølvpilen i dag. Min kjære titan-Merlin med hvitt/rosa sete og nokså nye hjul fra Frankrike. I mine øyne er nydelig, men idyllen fikk noen sprekker da Espen lurte på om jeg hadde børstet støv av et gammelt vrak. Vrak?!? Jeg kjøpte den jo i Amerika i 2006, da var den bare fire år gammel!
Så ble det Espen, Janni, Pål og meg i dag, med vinden som ikke-velkommen følgesvenn. Stiv kuling (jaffal) fra nord gjorde veivalget enkelt. Ims, Høle, Seldal å di. Kongen viser fremdeles ingen svakhetstrekk, og jeg bøyer meg like mye i støvet. Hva den mannen har på lager. Espen og Janni er ikke langt borte de heller, men det blir liksom naturlig at Pål ligger i tet. Alltid. Men nå må du ikke bli tynnere, Pål, for da blir det som å ligge bak Knerten.
Det knirket jammenmeg litt i Sølvpilen også i dag. Kjedet levde sitt eget liv, og det letteste giret var lite samarbeidsvillig. Kanskje Espen hadde rett? Litt begynner den jo å dra på åra. Njai, kan ikke gi den opp ennå. Får ta en runde hos Onkel Øystein med rensing av krank og justering av gir før jeg hilser på nå kanskje-ny-racer-tankene som lokker i bakhodet. Huff, det var fryktelig tungt i dag. Kjenner at pollensesongen er i gang, det peip i pusten og jeg følte at jeg pustet gjennom et sugerør. Tok en dose medusin før start, men nå må jeg nok bare innse at astmamedisinen må få fast plass på ryggen igjen. ”Ja ja”, sa Pål, ”det er deg og Marit Bjørgen”. Gutta boys var greie og tok pent følge innover mot Høle, men da vi tok fatt på bakkene hadde jeg ikke nubbesjangs. Ikke nyttet det med banan heller. Det var å padle rolig oppover og se guljakkene forsinne lekende lett oppover. But come on, meg gjør det ingen ting å henge bak. Jeg har etter hvert innsett at jeg ikke er mann, ikke kommer til å bli det, og gleder meg over å være beste dame i klubben. Dagen i dag var ikke min beste, but I’ll be back. Jeg håper, gutter, at dere tror meg på at når jeg sier ”bare kjør” så mener jeg det.
I bakkene ned mot Seldal fikk Pål los. Fire mannlige syklister retning så i lende. ”De tar me, Marit!” gliste Kongen. Ivrig som en lydig jakthund brølte jeg ”Kom igjen gutter, di der tar me!”. Forskjellen på Pål og meg bare er at mens jeg bare tuller, mener Pål det. Han ga på som trollet som luktet kristenmannsblod, og de stakkars foran oss ante ikke hva som ventet dem. Til og jeg med jeg klarte å dra forbi den bakerste. Åh, det er bare SÅ herlig å gli forbi en stønnende, fortvilet en, puste rolig, smile pent og hilse ”hei hei”. Sakko – lide så slår den følelsen! Så ble det sprekk i feltet. Det siste jeg så av Espen og Pål var to kulelyn som moste forbi rødjakkene. Jannien var lojal og brøytet vei i vinden meg. Jeg oppfordret ham til å kjøre etter gutta, men nå valgte han å bli ved sin frue. Det hadde vel Pål og gjort hvis Anne hadde møtt veggen på samme måte. Resten av turen var pyton. Det blåste og skramlet, og kaldt var det. Jeg klarte ikke å få opp dampen nok til å holde varmen. Pål, jeg har alltid svart deg at jeg aldri sprekker, det bare tar litt tid i bakkene, men i dag gikk jeg på en skikkelig smell. Heldigvis hadde Pål og Espen svingt til venstre rundt Bråstein. De fikk noen kilometer ekstra, men tror du ikke de klarte å ta oss igjen på Gausel. Da var jeg så sliten at jeg hadde mest lyst til å stoppe og spy. Det eneste som holdt meg oppe var tanken på å kjøpe den lekre kjolen som Syvende Himmel hadde facet. Emmy spring. Den ville passe perfekt til mine røde sko, og jeg kjente at den ropte på meg. Det hjalp å få i seg en solid lunch og et deeeilig stykke napoleonskake, og yess! Kjolen hang og ventet på meg og passet perfekt. Sånn kan det gå selv om kreftene tar slutt.
Neste lørdag er det Garborgriket rundt. Gudene skal vite hvordan jeg skal klare å komme meg rundt uten å miste seedingen til pulje 5 på Nordsjørittet. Taktikken er å klistre meg fatt i en utrent, bredrygget mann med gel-sete og bagasjebrett.
Stiller med friskt mot og nye krefter lørdag 26. mai. Da er det bare én helg igjen til Vormestrand!
Tusen takk for turen, gutter.
Hilsen Månestråle og Sølvpilen
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar