Ja vel, så var vi fire fra SK Fladepedal i årets Garborgriket Rundt. Trond kjørte for 6. gang, Marit for 5., Geir for 4. og Arild for 3. gang. Det blir 18 krus til sammen. Skål!
Gutta banket meg sønder og sammen. Men jeg vant i kvinneklassen i SK Fladepedal!
Det er noe rabalder å forberede seg til start. Langs jernbanen sto gutta spredt langs veien og tømte tanken. Han ene måtte bøye seg skikkelig framover for å finne fram. Kanskje det var litt kaldt? My goodness, gutter. Kan dere ikke gå på doene som andre folk? Greit nok å gjemme seg bak et tre i skauen, men å stille seg opp i et boligfelt… Nei, litt folkeskikk bør man ha.
Sidsel Rasmussen (3.11.04) var på plass i sin lekre rosa, og speidet ivrig etter en annen rosa-rytter fra samme klubb. De hadde avtalt å kjøre i følge. Men starten gikk uten parkameraten. På vei opp mot Vestly ble jeg forbisyklet av en rosa-jakket dame, og lurte på om hun skulle ha syklet med Sidsel. ”Ja” nikket damen, som om spørsmålet mitt var det selvfølgeliste i hele verden. I mangel av krefter på å gi gass etter Sidsel holdt vi følge rundt Melsvatnet, gjennom sorpeskogen og over markene mot Undai. Så var det bye bye til Karianne som var hakket sprekere enn meg. Masse folk som heiet i lia opp mot Knudaheio, men det er sørenmeg tungt oppover! Og tyngre blir det når den ene karen etter den andre peser forbi. Ferdinand syklet forbi meg allerede i sorpeskogen. Stakkars Lille Lyseblå, den har ikke kjangs mot Ferrarrien til Ferdinand (alias Lars Kåre Skjørestad). Mwohaaa – akk’som det har med sykkelen å gjøre!
Irriterende mange sneiere på tur i dag. Sånne frekke okser som presset seg forbi og sneiet seg inn rett foran meg. Jeg måtte ut i grøften flere ganger. Det er bare en ting å gjøre: UT MED ALBUENE!
Så kom redningen. I nedkjøringene fra Sikvaland dukket det opp en hyggelig dame i Sandnes SK-drakt. Hun startet 5 minutt bak meg, men vi holdt samme tempo og det ble naturlig å ta følge. Jeg holdt på å glippe taket på vei inn mot Ålgård, men da sakket damen på farten og lot meg ta hjulet. Fantastisk. Sånn gjør ikke gutta. Jeg memorerte startnummeret, og fant ut at hun heter Bente Nødland Hølland. Jeg hang på som en klegg, og vi byttet litt på å dra. Sånne opplevelser er sjeldne. Det hender at en type inviterer til ”heng på”, men han venter aldri når jeg viser svakhetstrekk. Men nå vet jeg at änglarna finns!
Jeg digger jernbanesporet fra Figgjo til Foss-Eikeland. Det gikk som en lek å sykle opp bakken etter sporet, vi byttet på å dra innover mot Quednaland, men da vi nærmet oss grusbakken opp mot Fjermestad mistet jeg det lille jeg hadde igjen av krefter. Onde tanker snek seg inn, det var som det satt en liten en på skulderen og hvisket ”du kommer aldri til å klare bakken, bare gi opp, klikk ut, du kommer helt sikkert til å velte”. Så var det liksom jeg våknet og ristet ham av. Tenkte at når jeg klarer å stå på hue på yoga’en så er denne fisebakken eden mad. Det funka! Men det var som søren, den der lille spratt fram også da jeg rant ned mot Lyebakken. Jeg sleit med konsentrasjonen, og et lite øyeblikk sjanglet jeg over i høyre spor og var klar til å hekte av pedalene. Men så låste jeg blikket fast i Sandnes-trøya foran meg og ga jernet. Jippi – det er bare SÅ deilig å klare å sykle opp de kneikene! Og SÅ deilig å sykle forbi store, sterke karer som leier sykkelen! Jo da. Her er det motivasjon å hente.
Njåskogen og Frøylandsvatnet er ikke bitten kjekt på tampen av en sånn tur. Det verker i lår, legger, rygg, nakke… men kunsten er å la være å tenke på smertene. Akk’som på yoga’n. Hilse på de vonde tankene, men slippe dem rett gjennom. Og konsentrere seg om her og nå. Vi byttet på å dra, men da en fremmedkar sneiet meg og forsøkte å legge seg mellom smalt jeg ut albuene og viste med hele kroppen at dette er MITT hjul! Han tok hintet.
Jo nærmere mål vi kom jo flere krampekamerater satt/lå/hang rundt et tre/krøllet seg sammen i smerte i skogkanten. Fantastisk motiverende! Jeg ser jo etter at de ikke har skadet seg, litt krampe er ikke farlig. Da smiler jeg ondskapsfullt og tenker ”Yess! One down!”
Og så ble det mål! Jannien heiet på oppløpet og starnummer 1210 og 1479 krysset målstreken på likt og takket for turen. Godfølelsen kom umiddelbart, lapskausen smakte fortreffelig. Jannien slo meg med 26 minutt og maktbalansen i heimen er der den skal være.
At jeg slo Robert med 14 minutt var en nydelig, liten dessert.
Heia Fladepedal!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar