Tour te Hemsdal 18/19 August

Årets Hemsedaltur blir mest sannsynlig etter modell av året 2010: Kjører til Vøringfossen på lørdag morgen, og sykler racer hele veien fram. Vi gidder ikke pøsregn og sterk vind over vidda, så det blir et værforbehold. Backup-planen er å ta en helg senere i år, men den blir eventuelt tatt på sparket.


Foreløpige værutsikter: 13-20 grader, svak vind, lett nedbør

Foreløpig påmeldte:
1. Onkel John (følgebil)
2. Stein Morten
3. Pål
4. Eirik
5. Marit
6. Tron
7. Sonja
8. Yngvar
9. Johan
10. Turid

Nordsjørittet 2012

Først suste Geir forbi meg. Var ikke kommet langt på veien mot Hellvik da, gitt. Så kom Frode. ”Heia Marit” hørte jeg, før en kjent drakt fløy forbi i støvføyka. Arild tok meg igjen i bakkene opp fra Brusand, og jammenmeg var det ikke Espen som seilte forbi etter undergangen på Varhaug. Egil visste jeg at ikke kom til å kjøre meg inn, for han startet så sent. Trond hadde jeg et ørlite håp om ikke å se før Stokkelandsvatnet, men den gang ei. Ved nedkjøringen mot Frøylandsvatnet hørte jeg en munter heiing ”Heia Marit, heia Marit, tralalala”. Helgesen i støtet.

Ulempen med å starte i pulje 5 sammen med damer elite (yeah, right…) og de 100 damene med best seeding var at jeg 1) var så mye dårligere enn 90% av dem at jeg ikke hadde nubbesjans til å bite meg fast og 2) var såpass mye bedre enn 10% av dem (eh, kanskje vi egentlig bare snakker 3%?) at jeg dro fra dem. Resultatet ble at jeg syklet i ensom majestet hele rittet. Rent bortsett fra at det regnet spreke karer som suste forbi og som jeg bare kunne drømme om å hekte meg på. Eneste gang jeg fant en rygg å ligge bak var på R44 mellom Ogna og Brusand. Rett skal være rett.

Jeg lurte med meg Arild på foto-session før start før jeg beinfløy for å finne startbåsen!

De gamle draktene er mye finere enn de nye, synes jeg.

Familien Bergjord. Egil og Ellen. Spente før start? Tøff jente!

Geir etter målgang. The winner!

Tron, Marit og Arild, Jan Owe og Arild. Fornøyde etter målgang. Ser at Trond har et kledelig saltlag på øyenbrynene. Tron, du må trekke ned hjelmen sånn at den skygger... Men du va goe!

Dagen startet med hyggelig prat i bilen sørover. Arild og Jan Owe i baksetet koste seg med kaffe og røverhistorier. Vi foran forsøkte å komme med noen innspill, men kom nesten ikke til orde. Sjåfør Joffa smilte i skjeggstubbene da temaet (for n’te gang) dreide inn på morgentoalettet. Bokstavelig talt. Men det er viktig, det der. Jaffal når gutta har passert 50. Hvilket for en 23-åring må oppleves som uendelig lenge til. Kult om guttungen er like sprek som faren sin når han kommer så langt i livet.

Egersund møtte oss med duskregn, og jeg tror nok ikke jeg var alene om å ikke ha lyst til å stige ut av bilen. Jannien rett i do-kø, Døhlen satset på litt mer anonyme fasiliteter nærmere sentrum. ”Eg vil jo’kje at folk ska konna ta tiå på meg!”.

Ikke mye tid til oppvarming, gitt. Jeg rakk fire drag i bakken opp til Frelsesarmeen før det var å hive seg i startbåsen.

Kan jo lure på hvorfor man gjør dette her. Er det fordi det er kult å snakke om etterpå? For godt er det definitivt ikke. At pulje 6 med ville menn ble sluppet ut 5 minutt etter damepuljen var ikke nødvendigvis noe scoop. ”HOLD HØYRE”, brølte gutta, i den bratteste nedoverbakken mot Hellvik. Guttlarina, vi damene som fremdeles holdt følge var jo vettskremte. Gutta kjørte som de hadde fanden i hælene, og tok overhodet ingen hensyn til at det var damer på veien. Og sånn fortsatte det, egentlig. Rulle på rulle tok meg igjen, og 5 – 6 ganger ble jeg dultet til side av sånne idiotiske sneiere som la seg inn når de var på høyde med meg. Det ble litt hoiing og skriking fra min side – jeg var ganske livredd opptil flere ganger. Så viktig er det ikke at man dytter medsyklister over ende. Kunne tro det sto om livet. Men når det er sagt, må jeg berømme gutta boys fra Fladepedal. De var riktig så høflige og holdt behørig avstand. Var vel redde for å bli hengt ut, tenker jeg.

Oppløpssiden er noe eget. Medalje fikk vi alle, og Arild skulle hjem og forære sin til fruen. Før han skulle vaske gulvene. Men, eg vett nå’kje eg. Kanskje han bare skrøyde seg opp.

Well done, folkens.

Hilsen Månestråle

Geir Tellefsen - 2:56:40 (så jeg bare snurten av)

Frode Tufteland - 3:06:55 (hadde åndsnærværelse til å hilse)

Espen Krogh – 3:09:47 (kjappesen, seig som tanntråd)

Aril Sigve Døhlen – 3:10:08 (sterk som en okse, alltid)

Jan Owe Jakobsen – 3:12:07 (assosiert medlem nr. 1, kvalifisert via godkjent deltakelse på lørdagsturer)

Tron Bjelland Helgesen – 3:24:56 (smilende saltgruve)

Ståle Størkersen - 3:46:08 (søren åg, han slo meg i år igjen!)
Marit Helen Jakobsen – 3:55:05 (ønsker å bli kalt Månestråle, men gir snart opp og gir etter for kallenavnet ”Hingsten”)
Karsten Haga - 4:22:43 (såg'kje snurten av an)

Ellen Bergjord - 5:55:23 (assosiert medlem nr. 2, kvalifisert via papsen og super innsats)
Egil Bergjord – 5:55:25 (årets comeback-kid, og hjelperytter for sin flotte og spreke datter!)
Kilde: http://results.ultimate.dk/smartres/?eventid=1005

Le tour de Vormestrand 2012

Millom bakkar og berg inni Ryfylke, heve Fladepedal hatt sin årlege Tour de Vormestrand.  

TUSEN TUSEN TUSEN TAKK til Tollak og Kristine som kjørte følgebil!

Lenke til hele fotoalbumet.

Fra venstre: PC, Eirik, Egil, Johan, Marit, Pål, yngvar, Geir, Stein Morten, Tron, Wilhelm og Karsten

Fladepedal i et nøtteskall. Hallo, PC, kor ska du?!

Fulle av pågangsmot.

Skikkelig pingletempo langs Bjørheimsvatnet og Tysdalsvatnet. Vi snakker føling på tenna.

Første strekk i feltet kom opp Målandsdalen. Ikke akkurat uventet. Tradisjonen tro ble det avtømmings- og påfyllingspause på toppen, før vi suste nedover mot Årdal. Yihaa – det går fortere nedover enn oppover! Gjengen rundet Årdal i samlet tropp, men i Riskadalsbakkene ble det stopp. Jaffal for Egil, som gjorde et glitrende comeback. Men ikke mer stopp enn at fyren knirket seg opp til toppen uten hjelp. Well done!

Første pause. Trenger vel ikke fortelle hvem som er Kongen.

Tollak og Kristine hadde fylt opp bilen med bananer nok til halve slekta til Julius, men jeg skal si de gikk unna. Vi er nok ganske enspora i kosten…

Svosj, og vi var nede ved avkjøringen til Fister. ”Møje lettare å kjøra rundt Fister” kvitret Yngvar da vi var kommet så langt opp i bakken at det var for sent å snu. Men hallo. En ekte Fladepedaler tenker ikke på hva som er lettest. Vi velger kun de tyngste alternativene. Man er da skikkelig mannfolk, må vite.

Følgebilsjåførene fikk behørig informasjon om Morten Klepp-hålå, og heldigvis gikk heller ingen dette året i samme fella. Det er sykt deilig å renne nedover mot Hjemeland fra toppen, nesten så man blir så susa at man blir helt rusa.

Egil forsøkte forgjeves å holde tempoet nede med sitt ”Hold an, det e leeenge te ferjå går!”, men… det går alltid like fort nedover mot Sandestøå. Og det er alltid like deilig å campe foran kiosken når sola steiker. Vi har ikke den store heiagjengen, men de tyske bobilturistene duger. De nikker anerkjennende nok til at det med litt godvilje føles som fan-skaren.

 

Wilhelm sliter med bremsene. Heldigvis hadde Månestråle et ekstra sett på lur.

Ferjeturen over til Nesvik går alltid for fort, og vips er det bakker igjen. Og tunneler. Mange. Følgebilsjåføren kjørte som han aldri hadde gjort annet, og lyste flott opp for oss i de mørke hullene. Sola skinte og livet var slett ikke verst. Eh, jaffal ikke før oppoverbakken etter Vindsvik å di. Salte peanøtter, den er seig den bakken der. Jeg hang meg på Wilhelm. Hørte på lyden at han slet med bilhulebetennelse og benyttet anledningen til å henge meg på. Taktikken min er å lete etter svakhetstrekk. Funker hver gang. Egil ga seg på topp, altså ved kommunegrensen i Eidadalen. Men ikke før han hadde blottet sin flotte overkropp. Stakkars Kristine, hun sto i fare for å bli sjokkskadet, men damen tok det med fatning. Halvgalne middelaldrende menn er ikke hverdagskost.

Nytt påfyll av bananer, nøtter og sjokkis og vi suste nedover Kilane. Blåste gjorde det, såpass at jeg hadde mitt svare strev med å holde sykkelen på veien. Og så kom den nye asfalten! Wow. Lekkert. Der vi i fjor i pøsregnet kavet oss over mange kilometer med sørpe gled vi nesten umerkelig gjennom den nye tunnelen og inn mot Hålandsosen. Konge!

Eidadalen. Før blottingen.

Eidadalen. Aldri før har den sett råere kropp!

Så ventet Lovra. Puh, lang den bakken. Egil tronte i følgebilen, og Steini måtte innom noen kilometer da det sa pang i kneet. Vi andre padlet oppover. Og oppover. Og oppover. Pål var litt bekymret for om pulsen min gikk for høyt, og lurte på hva den lå på. ”Vet ikke”, svarte jeg, ”men det går greit. Jeg kjenner jo kroppen min ganske godt etter hvert.” Hvorpå Eirik (den fikk du på straffemerket, unge mann) var kjapp til å replisere ”Ja, og itte så mange sykkelturer i lag meine me og at me kjenne kroppen din ganske godt”.

Geir og Johan fikk så fryktelig kløe i musklene at de dro fra feltet, men resten av gjengen kom relativt samlet fram til Sand. Vi snek oss via Laksestudioet, bare for å havne i full feiring i Gatå. Ryfylkedagene, må vite. Hele halve Ryfylke må ha vært samlet der. Jeg hintet frampå om at sånn er det på Sand hver lørdag, men tror ikke de trodde meg.

Vel over på Ropeid samlet vi troppene og la modig i vei. Johan og Geir så vi vel bare skittstripa på, men resten av gjengen gjorde et tappert forsøk på å holde følge. Ingen lett sak for gamle hippier. Godt oppe i bakkene mot Drengstig kom vi plutselig på at Wilhelm ikke var med, og kommanderte følgebilen til å lete etter ham. Heldigvis! Han hadde (typisk Wilhelm) ”bare fylt vann, og da jeg kom ut var det jo ingen der og jeg ante ikke hvilken vei jeg skulle sykle”. Forsøket på å holde følge står til nesten godkjent. Takk og lov at vi hadde følgebil, for lyset i både Drengstigs- og Almenningstunnelen var slått av. Det er nesten på grensen til ikke å være kjekt når vi runder svingen og får øye på Himmelstigen. Eller Skaret som det visstnok heter. Veien går bare oppover, oppover og oppover. Men vi klarer det utroligste. Nedover mot Vatlandsvågen går det som det suser, og etter noen svinger og bakker og humper og enda noen bakker er vi på Hebnes, og etter enda noen bakker og mye vind og til slutt en murerbakke (tenk; mureren som står og murer opp veggen) er vi plutselig i paradis. Det er utrolig herlig å vipse av seg pedalene og stå av med god samvittighet! Jeg må få lov til å takke Stein Morten for århundrets kompliment da det blåste som verst. ”Legg deg bak meg”, kommanderte jeg, ”så skal jeg ta vinden for deg”. Hvorpå Steinien stønnet ”Men du e jo så liden, Marit, det nytte jo ingen ting!”. I will love you forever.

Framme! Eirik og Tron.

Ahh! Joda, det smakte å sette seg ned og innta noe flytende... Framme på hytta til Egil.

Etter et kort pit-stopp på hytta med nødvendig renhold bar det av gårde til byen for sjåførene, Karsten, Wilhelm og Marit. Sjåføren skulle rekke en spillejobb i et bryllup, så det var bare å gi jernet. Tredje siste bil om bord på ferja og vips så var vi heime i byen før klokken hadde slått syv. Tenker nok festen på Vormestrand var godt i gang allerede, ja.

Supre Sjåfører!

Totalen ble 2100 høydemeter fordelt på 11 mil. Ikke verst.

Takk for turen, gutter! Gleder meg til Hemsedal.

Månestråle 

Jag vet at änglarna finns

Ja vel, så var vi fire fra SK Fladepedal i årets Garborgriket Rundt. Trond kjørte for 6. gang, Marit for 5., Geir for 4. og Arild for 3. gang. Det blir 18 krus til sammen. Skål!

Gutta banket meg sønder og sammen. Men jeg vant i kvinneklassen i SK Fladepedal!

Det er noe rabalder å forberede seg til start. Langs jernbanen sto gutta spredt langs veien og tømte tanken. Han ene måtte bøye seg skikkelig framover for å finne fram. Kanskje det var litt kaldt? My goodness, gutter. Kan dere ikke gå på doene som andre folk? Greit nok å gjemme seg bak et tre i skauen, men å stille seg opp i et boligfelt… Nei, litt folkeskikk bør man ha.

Sidsel Rasmussen (3.11.04) var på plass i sin lekre rosa, og speidet ivrig etter en annen rosa-rytter fra samme klubb. De hadde avtalt å kjøre i følge. Men starten gikk uten parkameraten. På vei opp mot Vestly ble jeg forbisyklet av en rosa-jakket dame, og lurte på om hun skulle ha syklet med Sidsel. ”Ja” nikket damen, som om spørsmålet mitt var det selvfølgeliste i hele verden. I mangel av krefter på å gi gass etter Sidsel holdt vi følge rundt Melsvatnet, gjennom sorpeskogen og over markene mot Undai. Så var det bye bye til Karianne som var hakket sprekere enn meg. Masse folk som heiet i lia opp mot Knudaheio, men det er sørenmeg tungt oppover! Og tyngre blir det når den ene karen etter den andre peser forbi. Ferdinand syklet forbi meg allerede i sorpeskogen. Stakkars Lille Lyseblå, den har ikke kjangs mot Ferrarrien til Ferdinand (alias Lars Kåre Skjørestad). Mwohaaa – akk’som det har med sykkelen å gjøre!

Irriterende mange sneiere på tur i dag. Sånne frekke okser som presset seg forbi og sneiet seg inn rett foran meg. Jeg måtte ut i grøften flere ganger. Det er bare en ting å gjøre: UT MED ALBUENE!

Så kom redningen. I nedkjøringene fra Sikvaland dukket det opp en hyggelig dame i Sandnes SK-drakt. Hun startet 5 minutt bak meg, men vi holdt samme tempo og det ble naturlig å ta følge. Jeg holdt på å glippe taket på vei inn mot Ålgård, men da sakket damen på farten og lot meg ta hjulet. Fantastisk. Sånn gjør ikke gutta. Jeg memorerte startnummeret, og fant ut at hun heter Bente Nødland Hølland. Jeg hang på som en klegg, og vi byttet litt på å dra. Sånne opplevelser er sjeldne. Det hender at en type inviterer til ”heng på”, men han venter aldri når jeg viser svakhetstrekk. Men nå vet jeg at änglarna finns!

Jeg digger jernbanesporet fra Figgjo til Foss-Eikeland. Det gikk som en lek å sykle opp bakken etter sporet, vi byttet på å dra innover mot Quednaland, men da vi nærmet oss grusbakken opp mot Fjermestad mistet jeg det lille jeg hadde igjen av krefter. Onde tanker snek seg inn, det var som det satt en liten en på skulderen og hvisket ”du kommer aldri til å klare bakken, bare gi opp, klikk ut, du kommer helt sikkert til å velte”. Så var det liksom jeg våknet og ristet ham av. Tenkte at når jeg klarer å stå på hue på yoga’en så er denne fisebakken eden mad. Det funka! Men det var som søren, den der lille spratt fram også da jeg rant ned mot Lyebakken. Jeg sleit med konsentrasjonen, og et lite øyeblikk sjanglet jeg over i høyre spor og var klar til å hekte av pedalene. Men så låste jeg blikket fast i Sandnes-trøya foran meg og ga jernet. Jippi – det er bare SÅ deilig å klare å sykle opp de kneikene! Og SÅ deilig å sykle forbi store, sterke karer som leier sykkelen! Jo da. Her er det motivasjon å hente.

Njåskogen og Frøylandsvatnet er ikke bitten kjekt på tampen av en sånn tur. Det verker i lår, legger, rygg, nakke… men kunsten er å la være å tenke på smertene. Akk’som på yoga’n. Hilse på de vonde tankene, men slippe dem rett gjennom. Og konsentrere seg om her og nå. Vi byttet på å dra, men da en fremmedkar sneiet meg og forsøkte å legge seg mellom smalt jeg ut albuene og viste med hele kroppen at dette er MITT hjul! Han tok hintet.

Jo nærmere mål vi kom jo flere krampekamerater satt/lå/hang rundt et tre/krøllet seg sammen i smerte i skogkanten. Fantastisk motiverende! Jeg ser jo etter at de ikke har skadet seg, litt krampe er ikke farlig. Da smiler jeg ondskapsfullt og tenker ”Yess! One down!”

Og så ble det mål! Jannien heiet på oppløpet og starnummer 1210 og 1479 krysset målstreken på likt og takket for turen. Godfølelsen kom umiddelbart, lapskausen smakte fortreffelig. Jannien slo meg med 26 minutt og maktbalansen i heimen er der den skal være.

At jeg slo Robert med 14 minutt var en nydelig, liten dessert.

Heia Fladepedal!

Blowing in the wind, 12. mai 2012

Man kan jo lure på om det er riktig klokt å vrenge seg ut av senga tidlig lørdag morgen for å sykle med gutta. Blåste gjorde det og, men heldigvis ikke sånne kast som på Tungenes fyr i går kveld. Trøtt i trynet og litt forsinket sto jeg og sjanglet på gårdsplassen. Jannien var pigg og opplagt, klar som et lyn, og det tause stønnet hans og den diskré himlingen med øynene drønnet da jeg oppdaget at jeg hadde tatt på meg feil sykkelsko. Tempoet sørover mot Sandnes gikk i kom-igjen-kjerring-vi-kan-ikke-la-de-andre-vente-fart. Siden jeg ikke har fått fjernet knirkelyden i Colnagoen ble det Sølvpilen i dag. Min kjære titan-Merlin med hvitt/rosa sete og nokså nye hjul fra Frankrike. I mine øyne er nydelig, men idyllen fikk noen sprekker da Espen lurte på om jeg hadde børstet støv av et gammelt vrak. Vrak?!?  Jeg kjøpte den jo i Amerika i 2006, da var den bare fire år gammel!

Så ble det Espen, Janni, Pål og meg i dag, med vinden som ikke-velkommen følgesvenn. Stiv kuling (jaffal) fra nord gjorde veivalget enkelt. Ims, Høle, Seldal å di. Kongen viser fremdeles ingen svakhetstrekk, og jeg bøyer meg like mye i støvet. Hva den mannen har på lager. Espen og Janni er ikke langt borte de heller, men det blir liksom naturlig at Pål ligger i tet. Alltid. Men nå må du ikke bli tynnere, Pål, for da blir det som å ligge bak Knerten.

Det knirket jammenmeg litt i Sølvpilen også i dag. Kjedet levde sitt eget liv, og det letteste giret var lite samarbeidsvillig. Kanskje Espen hadde rett? Litt begynner den jo å dra på åra. Njai, kan ikke gi den opp ennå. Får ta en runde hos Onkel Øystein med rensing av krank og justering av gir før jeg hilser på nå kanskje-ny-racer-tankene som lokker i bakhodet.  Huff, det var fryktelig tungt i dag. Kjenner at pollensesongen er i gang, det peip i pusten og jeg følte at jeg pustet gjennom et sugerør. Tok en dose medusin før start, men nå må jeg nok bare innse at astmamedisinen må få fast plass på ryggen igjen. ”Ja ja”, sa Pål, ”det er deg og Marit Bjørgen”. Gutta boys var greie og tok pent følge innover mot Høle, men da vi tok fatt på bakkene hadde jeg ikke nubbesjangs. Ikke nyttet det med banan heller. Det var å padle rolig oppover og se guljakkene forsinne lekende lett oppover. But come on, meg gjør det ingen ting å henge bak. Jeg har etter hvert innsett at jeg ikke er mann, ikke kommer til å bli det, og gleder meg over å være beste dame i klubben. Dagen i dag var ikke min beste, but I’ll be back. Jeg håper, gutter, at dere tror meg på at når jeg sier ”bare kjør” så mener jeg det.

I bakkene ned mot Seldal fikk Pål los. Fire mannlige syklister retning så i lende. ”De tar me, Marit!” gliste Kongen. Ivrig som en lydig jakthund brølte jeg ”Kom igjen gutter, di der tar me!”. Forskjellen på Pål og meg bare er at mens jeg bare tuller, mener Pål det. Han ga på som trollet som luktet kristenmannsblod, og de stakkars foran oss ante ikke hva som ventet dem. Til og jeg med jeg klarte å dra forbi den bakerste. Åh, det er bare SÅ herlig å gli forbi en stønnende, fortvilet en, puste rolig, smile pent og hilse ”hei hei”. Sakko – lide så slår den følelsen! Så ble det sprekk i feltet. Det siste jeg så av Espen og Pål var to kulelyn som moste forbi rødjakkene. Jannien var lojal og brøytet vei i vinden meg. Jeg oppfordret ham til å kjøre etter gutta, men nå valgte han å bli ved sin frue. Det hadde vel Pål og gjort hvis Anne hadde møtt veggen på samme måte. Resten av turen var pyton. Det blåste og skramlet, og kaldt var det. Jeg klarte ikke å få opp dampen nok til å holde varmen. Pål, jeg har alltid svart deg at jeg aldri sprekker, det bare tar litt tid i bakkene, men i dag gikk jeg på en skikkelig smell. Heldigvis hadde Pål og Espen svingt til venstre rundt Bråstein. De fikk noen kilometer ekstra, men tror du ikke de klarte å ta oss igjen på Gausel. Da var jeg så sliten at jeg hadde mest lyst til å stoppe og spy. Det eneste som holdt meg oppe var tanken på å kjøpe den lekre kjolen som Syvende Himmel hadde facet. Emmy spring. Den ville passe perfekt til mine røde sko, og jeg kjente at den ropte på meg. Det hjalp å få i seg en solid lunch og et deeeilig stykke napoleonskake, og yess! Kjolen hang og ventet på meg og passet perfekt. Sånn kan det gå selv om kreftene tar slutt.

Neste lørdag er det Garborgriket rundt. Gudene skal vite hvordan jeg skal klare å komme meg rundt uten å miste seedingen til pulje 5 på Nordsjørittet. Taktikken er å klistre meg fatt i en utrent, bredrygget mann med gel-sete og bagasjebrett.

Stiller med friskt mot og nye krefter lørdag 26. mai. Da er det bare én helg igjen til Vormestrand!

Tusen takk for turen, gutter.

Hilsen Månestråle og Sølvpilen

Jærtrillen 2012

Va nå dette ein gode idé då?

Hopte elegant øve Landbyrittet og va klar for sommertemperatur i dagmorres. 4,0 grader på Madla, og tempen steig te heile 4,5 ved Rumag. Men så, ka va dette? 0,5 grader og snø.
Vonde minner fra tidligere deltagelser i Jærtrillen poppe opp i bevisstheden. 

Det va det herrens år 2005 då eg i et ukonsentrert øyeblikk glømte å ta inn te høyre mod Kvernaland. Det blei fryktelig ensomt på veien mot Autstrått så då va det liga godt å setta  nasen sørøve igjen. Denne gang mot Figgen og Ålgard for så å komma tebagers te løypå. Noen mil fra eller te på ein syndag betyr jo lide for ein Fladepedaler, men haggel, det hørre kun hjemma på jakt. Ponktom.
Uansitt, målseilet va rigga ner. Kagene ligaså, men madaljen den fekk eg.


Spole kjapt fram te 2012. Kaldt, men eg va ved godt mod. Med master fysste stykket sko jo dette gå fint. Ein GPS i baglommen og ein på styret. Det skal jo ikkje stå på udstyret. For sikkerhetsskyld stilte eg også me to pulsbelter. Vett jo aldri når ett konke ud. 

Begge pulsmålerne va samstemde i at det va lurt å sleppa feltet. Så då ble det litt solo-ride nordover mot Bryne. Fint det... Mørke tankar vig fra meg.
Så kom et tog, og det kom som bestilt. Fjermestadbakken kom og forsvant. Passerte ein ambulanse. Ein hadde visst gått i grøfta. Håpa det gjekk godt med an.
Fina veret. Gode kler. Gode kaga. Ny pers. Ny madalja. 

 Tron

 

Fladepedaldame i Landsbyrittet, lørdag 5. mai 2012

Kjipt å ikke skulle sykle med gutta lørdags morgen... Men noen  må jo opprettholde klubbens ære. Ifølge informerte kilder står jeg i programmet oppgitt med TOSK som klubb. Skivebom. Hvem kan ha vært så toskjen å gjøre den feilen? Vel er FP sin klubbdrakt helt i utakt med mine prefererte sykkelfarger, men kom an. TOSK har jo distriktets desidert styggeste drakter.

Frisk start på rittet med haglbyger, kuling og snø. Men nedbøren ga seg heldigvis. Tror vinden blåste den vekk. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg fortsetter å kjøre ritt, det er ganske mye stress i forkant. Men jeg tror jeg skjønner hvorfor når startskuddet går. Bånn pinne ut av Randaberg, bare for å bli forbikjørt av oksene som kommer bakfra. Det eneste knepet jeg har er å brette albuene utover, legge meg litt frampå og leke selvsikker. Because it's a man's world... og slett ikke dagen for å være gentleman. På vei opp den bratte slangebakken ved Hålandsvatnet lå jeg godt an, liksom danste i lette gir oppover. Og så gikk det som det måtte. Oksene kjørte inn i bakken med for tunge gir, så gikk det i baddel og de ramlet. På begge sider av stien. Jeg konset og svingte meg elegant mellom rotveltene, holdt inn albuene for å ta minst mulig plass. Og så kom det jo selvfølgelig en tulling som brøytet seg løype og dultet i meg så jeg føyk i bakken jeg og. "Takk skal du ha!" hveste jeg. Joda. Konkurranseinstinktet er intakt.

Jeg fant meg noen gode rygger da vinden smalt rett imot, og klukket for meg selv når jeg klarte å smyge meg forbi snuerennende karer ved å ta innersvingen i småhumpene. Ikke det beste for selvtilliten at jeg nå må henge på mannfolk som kjører gel-sete, bagasjebrett, bakskjerm, lykt og hengelås. Kanskje det er prisen for å bytte ut sykkeløkter med yoga? Tja. Om det er, har det vært verdt det. De er jo folk de med gel-sete og.

På toppen av Randabergfjellet var det også i år en kar som ble hentet i sykebil. Håper det går bra med ham. Vet ikke hva som skjedde, men jeg har aldri før registrert så mange velt i et ritt. Noen av disse testo-bombene kjører som galne. De verste er dem i klassen M 40 - 45. Jeg hadde en brøleape bak meg ned fra fjellet. Der er det så bratt at jeg løper, og jeg løper fort. "HOLD HØYRE" brølte apen, og sjanglet nedover - bare for å ta salto ned i ura. Hadde han godt av. Jeg må bare innrømme at jeg begynner å bli immun mot HOLD HØYRE. Tar dem jo igjen på flatene likevel.

Noen jenter har med seg kjærestene sine. Sånne kjærester som har syklet i mange år, og som bruker anledningen til å løfte fram sin kjære. Misunnelig? Nope. Jeg skal klare selv! Vel, eh, kanskje litt... Syklet forbi et par sånne opp persillebakken. Hun vever og fersk, han bredrygget og erfaren. Med hånden kjærlig og bestemt på ryggen hennes skudde han henne oppover. At de kjørte inn i damen foran og ramlet i strømgjerdet var egentlig bare til pass for dem. Det ga i hvert fall meg energi til å dra fra. Fy så stygg... men det gjør noe med meg å få startnummer på sykkelen. Veldig greit at maen og jeg starter i hver vår klasse. Jeg prøver av og til å lokke ham til å dra meg, men det er helst bare for å få en god latter av panikken som lyser av ham. Klarte seg bra i år og, Jannien.

"Ja vel, koss går det?" hørte jeg plutselig bak meg. En mann til en annen. Han andre: "Det går j***** dårlig, kan du veda. Någe hel***** tull med giren! Og så har eg så j***** vondt i raue!" Måtte jo bare være fra Egersund. "Eg he'kje sykla si lorrdag, så du vett dettan e sa**** galskab! Og at me betale for det au!" Godt å ha noe å skylde på.

På oppløpssiden var vinden uforskammet uregjerlig, men som Trine sier: Det er bare å trø, jenter! I fjor dro jeg på to nisser den siste mila, bare for å bli forbisyklet rett før målgang. I år kjørte jeg mer taktisk og klarte å samarbeide med nissene på lasset. I motsetning til sist år, da de to nissene som hadde vært gratispassasjerer siste mila spydde som griser da vi kom i mål, hadde jeg lyst på lapskaus. Mmm, den smakte deilig. Og så ble det tid til en hyggelig drøs med Sidsel i målområdet. Vi startet i samme pulje, men hun sydret meg. Skikkelig sprek dame som til tross for at hun kjører for TOSK har god nok smak til å bytte ut TOSK-drakten med en snedden rosa en.

Hva resultatet ble? Tja, jeg vet ikke helt. To og en halv time, ca, trur eg. Det er ikke så nøye. Målet er å tørre å stille opp, klare rittet uten alvorlige uhell, vinne over meg selv og gjøre vinne kvinneklassen i Fladepedal.

Saltet er spylt av kroppen, og jeg skal ro'an med en time yoga. Vi er heldige som kan bruke kroppene våre, og tross mange løgnaser i løypa er det noe eget med å ha gjennomført og kjenne at man har gjort sitt beste. Så gleder jeg meg til å sykle med mine kjekke Fladepedalere neste lørdag. Håper dere hadde en kjekk tur, karer.

Hilsen Månestråle og Lille Lyseblå