Millom bakkar og berg inni Ryfylke, heve Fladepedal hatt sin årlege Tour de Vormestrand.
TUSEN TUSEN TUSEN TAKK til Tollak og Kristine som kjørte følgebil!
Fra venstre: PC, Eirik, Egil, Johan, Marit, Pål, yngvar, Geir, Stein Morten, Tron, Wilhelm og Karsten
Fladepedal i et nøtteskall. Hallo, PC, kor ska du?!
Fulle av pågangsmot.
Skikkelig pingletempo langs Bjørheimsvatnet og Tysdalsvatnet. Vi snakker føling på tenna.
Første strekk i feltet kom opp Målandsdalen. Ikke akkurat uventet. Tradisjonen tro ble det avtømmings- og påfyllingspause på toppen, før vi suste nedover mot Årdal. Yihaa – det går fortere nedover enn oppover! Gjengen rundet Årdal i samlet tropp, men i Riskadalsbakkene ble det stopp. Jaffal for Egil, som gjorde et glitrende comeback. Men ikke mer stopp enn at fyren knirket seg opp til toppen uten hjelp. Well done!
Første pause. Trenger vel ikke fortelle hvem som er Kongen.
Tollak og Kristine hadde fylt opp bilen med bananer nok til halve slekta til Julius, men jeg skal si de gikk unna. Vi er nok ganske enspora i kosten…
Svosj, og vi var nede ved avkjøringen til Fister. ”Møje lettare å kjøra rundt Fister” kvitret Yngvar da vi var kommet så langt opp i bakken at det var for sent å snu. Men hallo. En ekte Fladepedaler tenker ikke på hva som er lettest. Vi velger kun de tyngste alternativene. Man er da skikkelig mannfolk, må vite.
Følgebilsjåførene fikk behørig informasjon om Morten Klepp-hålå, og heldigvis gikk heller ingen dette året i samme fella. Det er sykt deilig å renne nedover mot Hjemeland fra toppen, nesten så man blir så susa at man blir helt rusa.
Egil forsøkte forgjeves å holde tempoet nede med sitt ”Hold an, det e leeenge te ferjå går!”, men… det går alltid like fort nedover mot Sandestøå. Og det er alltid like deilig å campe foran kiosken når sola steiker. Vi har ikke den store heiagjengen, men de tyske bobilturistene duger. De nikker anerkjennende nok til at det med litt godvilje føles som fan-skaren.
Wilhelm sliter med bremsene. Heldigvis hadde Månestråle et ekstra sett på lur.
Ferjeturen over til Nesvik går alltid for fort, og vips er det bakker igjen. Og tunneler. Mange. Følgebilsjåføren kjørte som han aldri hadde gjort annet, og lyste flott opp for oss i de mørke hullene. Sola skinte og livet var slett ikke verst. Eh, jaffal ikke før oppoverbakken etter Vindsvik å di. Salte peanøtter, den er seig den bakken der. Jeg hang meg på Wilhelm. Hørte på lyden at han slet med bilhulebetennelse og benyttet anledningen til å henge meg på. Taktikken min er å lete etter svakhetstrekk. Funker hver gang. Egil ga seg på topp, altså ved kommunegrensen i Eidadalen. Men ikke før han hadde blottet sin flotte overkropp. Stakkars Kristine, hun sto i fare for å bli sjokkskadet, men damen tok det med fatning. Halvgalne middelaldrende menn er ikke hverdagskost.
Nytt påfyll av bananer, nøtter og sjokkis og vi suste nedover Kilane. Blåste gjorde det, såpass at jeg hadde mitt svare strev med å holde sykkelen på veien. Og så kom den nye asfalten! Wow. Lekkert. Der vi i fjor i pøsregnet kavet oss over mange kilometer med sørpe gled vi nesten umerkelig gjennom den nye tunnelen og inn mot Hålandsosen. Konge!
Eidadalen. Før blottingen.
Eidadalen. Aldri før har den sett råere kropp!
Så ventet Lovra. Puh, lang den bakken. Egil tronte i følgebilen, og Steini måtte innom noen kilometer da det sa pang i kneet. Vi andre padlet oppover. Og oppover. Og oppover. Pål var litt bekymret for om pulsen min gikk for høyt, og lurte på hva den lå på. ”Vet ikke”, svarte jeg, ”men det går greit. Jeg kjenner jo kroppen min ganske godt etter hvert.” Hvorpå Eirik (den fikk du på straffemerket, unge mann) var kjapp til å replisere ”Ja, og itte så mange sykkelturer i lag meine me og at me kjenne kroppen din ganske godt”.
Geir og Johan fikk så fryktelig kløe i musklene at de dro fra feltet, men resten av gjengen kom relativt samlet fram til Sand. Vi snek oss via Laksestudioet, bare for å havne i full feiring i Gatå. Ryfylkedagene, må vite. Hele halve Ryfylke må ha vært samlet der. Jeg hintet frampå om at sånn er det på Sand hver lørdag, men tror ikke de trodde meg.
Vel over på Ropeid samlet vi troppene og la modig i vei. Johan og Geir så vi vel bare skittstripa på, men resten av gjengen gjorde et tappert forsøk på å holde følge. Ingen lett sak for gamle hippier. Godt oppe i bakkene mot Drengstig kom vi plutselig på at Wilhelm ikke var med, og kommanderte følgebilen til å lete etter ham. Heldigvis! Han hadde (typisk Wilhelm) ”bare fylt vann, og da jeg kom ut var det jo ingen der og jeg ante ikke hvilken vei jeg skulle sykle”. Forsøket på å holde følge står til nesten godkjent. Takk og lov at vi hadde følgebil, for lyset i både Drengstigs- og Almenningstunnelen var slått av. Det er nesten på grensen til ikke å være kjekt når vi runder svingen og får øye på Himmelstigen. Eller Skaret som det visstnok heter. Veien går bare oppover, oppover og oppover. Men vi klarer det utroligste. Nedover mot Vatlandsvågen går det som det suser, og etter noen svinger og bakker og humper og enda noen bakker er vi på Hebnes, og etter enda noen bakker og mye vind og til slutt en murerbakke (tenk; mureren som står og murer opp veggen) er vi plutselig i paradis. Det er utrolig herlig å vipse av seg pedalene og stå av med god samvittighet! Jeg må få lov til å takke Stein Morten for århundrets kompliment da det blåste som verst. ”Legg deg bak meg”, kommanderte jeg, ”så skal jeg ta vinden for deg”. Hvorpå Steinien stønnet ”Men du e jo så liden, Marit, det nytte jo ingen ting!”. I will love you forever.
Framme! Eirik og Tron.
Ahh! Joda, det smakte å sette seg ned og innta noe flytende... Framme på hytta til Egil.
Etter et kort pit-stopp på hytta med nødvendig renhold bar det av gårde til byen for sjåførene, Karsten, Wilhelm og Marit. Sjåføren skulle rekke en spillejobb i et bryllup, så det var bare å gi jernet. Tredje siste bil om bord på ferja og vips så var vi heime i byen før klokken hadde slått syv. Tenker nok festen på Vormestrand var godt i gang allerede, ja.
Supre Sjåfører!
Totalen ble 2100 høydemeter fordelt på 11 mil. Ikke verst.
Takk for turen, gutter! Gleder meg til Hemsedal.
Månestråle
